9. - 15. april – Fest i Lilongwe, fest i Nkhoma og homecoming...

Victor, Florence, Loretta og meg

Olivia, Finess, Wilfred, Maria og meg

I ambulansen på vei hjem fra Lilongwe


I helgen ble det altså til at jeg danset litt på kvelden... Ikke så veldig sjokkerende kanskje? Jeg kom inn til byn og hang med gutta på woodmarket en stund, traff flere andre kompiser, spiste lunsj, og ble ganske kjapt overtalt til å bli i byn den kvelden, en siste natt ute på livet! Er ikke så vanskelig å overtale... Og som dere sikkert skjønner så er det mye lettere å bli venner med gutter her, de er liksom rett fram, ærlige, lette å prate med, mer opplyste og orienterte enn jentene. Så da blir det til at det blir flere kompiser enn venninner. Men ja, det ble en lang og morsom kveld, vi var alle innom flere forskjellige barer først, før vi fortsatte til nattklubbene. Og den siste vi var på forlot vi i halv sekstiden, dro rett til Mufasa Backpackers og «sov» et par timer, ikke så lett å sove når man overnatter på dorm (dvs et stort rom med mange senger, deler med andre fremmede, men det er billig og greit, så da blir det sånn!) Jeg dro til Nkhoma ut på formiddagen, skulle egentlig spise lunsj hos Rob og Rithu og ungene (britisk/indisk ektepar med tre unger som har vært i Nkhoma et par måneder nå, han er apotektekniker, hun er lege) klokken tolv, men siden jeg våknet klokken elleve, så var det rett og slett umulig å gjennomføre, og jeg ble veldig glad da jeg fikk melding av Rob halv tolv om vi heller kunne gjøre det klokken tre, for de var alle opptatte på formiddagen! Lucky me! Minibussen hjem var en utfordring, måtte skifte buss tre ganger for å fylle opp en, i stedet for å dra med to halvfulle, så det tok sin tid, men jeg kom frem tidsnok til middag! Som enda en gang ble utsatt til klokken fire. Middagen var strålende, ungene noe irriterende, men alt i alt var det vellykket!
Mandagen var vi med på morgenrapporten på sykehuset, bare for å si at nå reiser vi snart, og vi fikk varme ord fra både Sam og Dr Morton. Så hang vi litt på sykehuset, fikk gjort unna litt planlegging og vi fikk et par letters of recommendation. På kvelden kom James og Jessi og hang med oss, vi drakk litt vin og koste oss.
Tirsdag dro Maria og meg inn til Lilongwe, skulle gjøre ferdig handling til den o' store kakefesten vi skulle ha onsdag. Så vi dro tidlig inn til byn, fikk skyss av en clinician på sykehuset som vi traff tilfeldig, og vi splittet vel opp når vi kom inn til byn, Maria skulle handle litt til seg selv på diverse butikker, jeg ville treffe kompisene mine og si hadet. Uff, det var ikke kjekt. Er jo blitt glade i de! Vi spiste lunsj og bare hang sammen. Så var det tid for Maria og meg å handle inn alle ingrediensene, og jeg hadde snakket med en av sjåførene fra sykehuset som var i byn, og han skulle tilbake til Lilongwe i tretiden. Så vi kunne sitte på. Luksus! Trodde vi... Vi ble plukket opp kvart over tre, det var kun en annen person i bilen, og vi tenkte at dette kom til å gå fort. Men så skulle vi plukke opp to til, som hadde masse ting de hadde handlet inn til sykehuset, og så skulle vi fylle opp en 50 liters tank vi hadde i bilen med diesel, og det var jo forsåvidt greit, men etter det plukket vi opp fire personer til, og det var allerede trang da. Så var det bare ett ærend igjen, vi skulle innom en landsby og gjøre et eller annet, men det vi fant ut etterhvert, etter å ha kjørt tre kilometer feil på en humpete og støvete vei, var at vi skulle plukke opp enda to til, og de hadde i tillegg en svær TV med seg. Hjelpe meg, det var så trangt og ubehagelig, det ble mørkt, og vi var hjemme halv syv. Utslitt og lei!

Onsdag var siste dagen vår i Nkhoma. På morgenen var jeg på sykehuset og snakket med folk, fikk skrevet ut litt papirer, ordnet det aller siste vi trengte til vår avreise torsdagen. På ettermiddagen hadde vi invitert de fleste vi kjenner (og det er endel) og hadde fått Victor til å hjelpe oss med å bake. Jeg er jo ikke noe særlig til å bake (jeg kan det, men jeg liker det ikke), og var veldig fornøyd med hjelpen han gav oss. Vi hadde kjøpt inn tolv kasser med brus, og folk begynte å komme i tretiden. Og det var masse folk innom. Både hvite og svarte, og malawierne er så utrolig freidige/frekke! De forsyner seg med en haug med kaker på fatet, sånn at det absolutt ikke går an å få mer oppå, og så stapper de det ned i vesken sin, eller en pose, og så går de og forsyner seg på nytt! Herlighet! Vi hadde jo ikke nok kaker til alle til slutt! Og det var mye grining! Uff, skikkelig fælt å si hadet til alle! Vet jo ikke om jeg noensinne kommer til å se de igjen! Og det er mange gode venner jeg forlater der!
Da det ble mørkt dro folk hjem, Jessi, James, Mirte, Gomez og Bertha ble igjen. Gomez og Bertha hang med Maria på rommet og prøvde å ompakke koffertene hennes, Jessi, James og Mirte hang med meg i stuen og hørte på musikk og drakk vin. En siste kveld med gode venner! Jeg sov faktisk godt den natten, men våknet klokken fem. Pakket noenlunde ferdig, tiden gikk ufattelig treigt, hadde ingenting å gjøre på, var kvalm, orket ikke spise, var trist, alt var kjipt, og det var masse folk der. For alle ville følge med oss til flyplassen. Gomez, Bertha, Olivia m/ 2 unger, Elisabeth (Olivias mor), Victor, Leman, osv osv... Så da bilen endelig kom (faktisk on time) klokken ni, sa jeg hadet til Jessi og James som var kommet for å se oss avgårde, jeg var tom for tårer trodde jeg, men hadde meg et sammenbrudd i bilen. Men så var det slutt. På flyplassen ble folk igjen og ventet med oss, og en kompis fra Lilongwe kom og for å si hadet. Det var koselig!

Da vi endelig var innsjekket og klar for å reise, så føltes plutselig alt så mye bedre! Det var egentlig helt greit å reise hjem. Vi var klare! Nå var alt det kjipe med å si hadet over, og en ny etappe kunne begynne. Hjemreisen. Treffe alle igjen, som har vært så sårt savnet de siste ti månedene.

Så nå er jeg ferdig innflyttet hos mor og far, fått egen seng på Lasse sitt rom, eget klesskap og egen skuff på badet. Og den gode nyheten fra folka som leier leiligheten min, at de mest sannsynlig flytter i slutten av mai, ikke slutten av juni, som er kontrakten. Det er jo fantastisk! Det setter jeg utrolig stor pris på!
I morgen formiddag er det tid for Cafe Opera igjen, med alle jentene mine! Og sikkert noen av guttene også! Gleder meg veldig, har faktisk sommerfugler i magen!

8. april – snarlig hjemkomst!

Mor, Renathe og Lasse reiste fra meg forrige torsdag. Hadde det veldig kjekt med besøk! Og den dagen de reiste var det nøyaktig to uker til vi skulle avgårde mot hjemlandet (jaffall mitt hjemland, Maria sitt naboland...). Og den dagen de reiste, skulle det være en offisiell farvelfest på sykehuset for oss, og Jennifer og Jan som også har vært her i lengre perioder. Det var masse fine taler, fantastisk fin dansing og synging, og vi skulle selvfølgelig si noen ord. Men jeg kjente på meg allerede før festen begynte, at det kom jeg ikke til å klare. Jeg hadde allerede klump i halsen før vi kom inn i lokalet. Så jeg snakket med Sam og sa at jeg ikke kom til å klare å si noe, og det gikk heldigvis veldig greit. Maria snakket veldig bra for oss begge. Jeg klarte å holde tårene vekke hele festen, men da jeg kom hjem var det litt verre. Uff, det er ikke noe kjekt! Tanken på å reise herfra er forferdelig, selv om jeg gleder meg veldig til å komme hjem. Alle vennene jeg har fått her, huset, kulturen, varmen (!), ALT! (nesten alt...) Og den siste måneden har det vært spesielt tungt, men de siste dagene nå har faktisk vært lettere. Og det er litt deilig. Nå kjennes det veldig deilig å skulle komme hjem! Herregud som jeg gleder meg! (Må bare si at jeg drikker øl-slush for øyeblikket, hadde en øl i frysen og der lå den litt for lenge... Neida mamma, jeg drikker ikke hver dag! Det er fredag! Men dere trenger vel ikke fryser for å lage øl-slush i Bergen for tiden? Eller? Kom an igjen, få litt varme i byen før jeg kommer hjem da, ellers kommer jeg ikke til å orke gå utenfor døren!)

Ellers så er det fremdeles lite jobbing på meg for tiden, henger mye hjemme, reiser til Lilongwe og henger med folk, og har det egentlig ganske kjekt. Og vi har vel funnet ut at det går helt greit (les helt greit...) i emergency-rommet og med triage når vi ikke er der... De er ikke kjempeflinke, av og til suger de, men tror det går bra innimellom. Men nå er det ikke så veldig mye mer vi kan gjøre. Det vi ikke har klart på ni måneder, kan vi ikke klare på en... Og Solveig har gitt grei beskjed om at hvis de kommer ned hit neste år og ser at det ikke fungerer i det hele tatt, så kutter de hele kontrakten. Og det er jo en grei beskjed!? Skulle jaffall være ganske klar!

Forrige helg tilbragte jeg i Lilongwe. Jeg dro inn fredagen, traff noen venner og vi gikk ut på byn, ble seint og fælt og gøyt, «tidlig» i seng, og sein opp lørdagen. Den dagen gikk med til å ikke gjøre noe særlig. Skulle egentlig på Black Missionaries konsert på kvelden, men jeg lot kroppen bestemme og var i seng klokken halv ti! Opp tidlig neste morgen og traff en kompis jeg traff på Likoma Island i julen, og så rett på minibusstasjonen og hjem. Klokken tre skulle det være privat farvelfest for Jan og Trudy som har bodd her i fire år nå. De er fra Nederland, og Jan har jobbet med vedlikehold og oppussing av sykehuset. Var veldig kjekk fest, grilling og band og masse kaker! Og når jeg skriver fest i denne sammenhengen, så betyr det fest i et meget strengt kristent samfunn... Så ikke se for dere hæla i taket og tenna i tapeten, for det er det absolutt ikke!

Uken nå har ikke gått med til så mye, vært mye hjemme, og vi begynte å sette sammen presentasjonen vi skal ha x flere av når vi kommer hjem. Ja og så dro jeg til Lilongwe onsdagen, shoppet litt på woodmarket (noe jeg, men ikke Maria, har gjort lite av mens jeg har vært her). Hang med gutta der en stund, og så spiste jeg lunsj og dro hjem. På kvelden kom Jessi, James og to nye nederlandske jenter på middag. Nye er vel litt feil, for de var her i høst også, men bare to uker, og jeg tror ikke jeg snakket med de i det hele tatt, for de var del av en stoooor gruppe, men nå er de to kommet tilbake for å jobbe her i syv uker. Og de hadde med seg brev og bilder fra Hendrika, nederlandsk sykepleier som var her i sommer og som jeg fikk veldig god kontakt med, det var utrolig koselig å få brev av henne! Savner!
Maria holder på å få flettet håret sitt nå før hun skal reise hjem, og det tar forever! Flettene er så små og hun har så mye hår, og det er bare Gomez som gjør det. I dag er vel fjerde dagen de holder på, og de er ikke halvveis engang! Og det er så vondt i tillegg! Jeg hadde ikke orket! Men det blir nok kjempestilig tilslutt! Så det går mye filmer på tv'en for tiden, litt underholdning til arbeidet.

I dag dro Maria og meg til Mua Mission. Det er en plass der de har det beste museet for Malawi og kulturen og tradisjonene. En sjåfør fra sykepleierskolen tilbød seg å kjøre oss mot at vi betalte bensin, og selvfølgelig ville vi det. Det tok ca to og en halv time å kjøre dit og på veien traff vi på en stor folkemengde som stod og så på noe i veikanten. Og det var en død hyene! Den var blitt påkjørt kvelden før, og nå var politiet der for å fjerne den. Og den var så stor! Mye større enn jeg hadde forestilt meg, sikkert to meter lang, svære tenner og svære poter. Var litt kult å se på så nært hold, i dagslys, ikke på safari. Lurer på om de hyenene som går og tusler rundt huset vårt om natten er like store. Freaky!
Mua mission var veldig kult å få med seg, ikke så veldig stort, men masse forskjellige bilder og utstillinger om de forskjellige stammene og kulturene deres. Masse forskjellige masker som spesielt en stamme bruker, veldig overtroisk, de har over 10,000 forskjellige masker og hver maske har sin betydning. Feks så er det en maske som «åndene» viser seg i for å få folk til å pusse tennene og utøve god personlig hygiene, ellers kommer det lus og lopper! Og så var det en maske, så ut som et stort rødt ulvehode, med et stort rødt horn i pannen, som kun handikappede skal bruke, for å si til damene at selv om jeg har et handikap så har jeg et stort og fungerende kjønnsorgan og jeg i stand til å gi deg friske barn. Hornet i pannen symboliserte penisen! Hahaha! Jeg lo sikkert litt for høyt på det tidspunktet!
Vi var der ikke så veldig lenge, handlet litt i suvenirbutikken før vi dro, og tenkte vi skulle komme oss tidlig og greit tilbake til Nkhoma. Etter ca femten minutters kjøring fikk vi flatt dekk. Og det tok, hold your breath, to og en halv time å få fikset og ordnet med et nytt et! Sånn er det å bo i Malawi! Vi holdt på å dø av sult og tørste og varme, og Maria presterte på et tidspunkt å si «i dette området ser det ut som det kan komme en banan gående». Hahaha, jeg lo sånn! Det hun mente å si var jo at det området vi var i så ut som der vi var på safari, og det kunne komme en elefant gående! Jadda... Men vi kom oss endelig avgårde, skulle slippe av noen folk litt lenger oppe i veien, de ble satt av, og da vi skulle starte igjen var batteriet DØDT! Helt dødt! Så da var vi midt i en liten landsby, ikke langs hovedveien, og vi tilbragte en og en halv time der, før bilen var i live igjen. Maria og meg følte oss som aper i bur, hele landsbyen kom og stod utenfor bilen og så og pekte på oss, en herlig følelse... Men da vi endelig fikk start på bilen, og hadde kjørt ca fem minutter, så smalt det til i det samme dekket som tidligere. Men det var ikke flatt, det var et eller annet med bremseklossene tror jeg, og vi ble sittende enda en halvtime før det var fikset. Så, ja, fem timer med tre havari, vi kunne vært hjemme på to og en halv, men brukte syv og en halv time! TIA! Jeg har aldri vært med på å ha flatt dekk hjemme i Norge, her har det skjedd sikkert seks ganger! Men ja, vi er trygt hjemme, jeg sitter på PC'en, Maria blir flettet av Gomez og Wilfred ser på Mulan.

I morgen skal jeg først på markedet, og så skal Maria, Mirte, Amanda (to nederlandske sykepleierstudenter) og meg til Lilongwe og gjøre litt shopping. Og så skal jeg få presang fra Hippo, en kompis på woodmarket, det blit spennende å se hva han vil gi meg! Vi skulle egentlig på konsert med Black Missionaries på kvelden, men de skulle visst ikke ha konsert allikavel, så det blir sikkert en kjapp tur og så hjem igjen. Hvis ikke vi finner ut av vi vil danse litt på kvelden da!?

29. mars – Familie, safari og Lake Malawi

Fredag 18. mars kom mamma, Lasse og Renathe på besøk. Jeg var på flyplassen og hentet de. Det kunne jo ikke bli noe annet enn tårevått! Så deilig å se de igjen! Vi reiste innom Lilongwe for å handle litt, før vi reiste hjem til Nkhoma. Det var overveldende for de, masse inntrykk, ingen av de har vært i Afrika før! Den ettermiddagen og kvelden slappet vi bare av, de var slitne etter lang og nesten søvnløs flytur, og lørdagen dro vi til markedet og handlet litt, og der ventet enda flere inntrykk. Men det er det vel de som kan beskrive best. Jeg hadde det jaffall veldig kjekt med besøk!
Søndagen dro vi inn til Lilongwe med minibuss, og det var vel den beste minibussopplevelsen på lenge! Og det var jeg glad for. Som oftest må vi vente en time, om ikke mer, før bussen i det hele tatt går fra Nkhoma, og så skal den jo stoppe for alt og alle som vil av og på. Men det gikk ganske smertefritt og vi kom oss kjapt til byn. I det vi kom av bussen var det en lommetyv oppi vesken til mamma som stjal, heldigvis bare, røykene hennes. Så det var litt av et førsteinntrykk... Så var det selvfølgelig kaos med folk, jeg ble nesten påkjørt av en sykkel, men vi kom oss tilslutt til en taxi som skulle kjøre oss til et hotell der vi skulle overnatte, for tidlig mandag morgen skulle vi avgårde til Zambia og South Luangwa på safari. Dagen i Lilongwe gikk rolig for seg, vi var og spiste god middag på Mama Mia, og var tidlig tilbake på hotellet og hang litt i baren. Mandag morgen var det tidlig opp og avgårde i en stor Land Cruiser, sammen med Dave og Mark, to nederlandske gutter, og James, en australsk (meget kjekkas!) kille som også skulle på safari med oss. Det var en lang og slitsom tur, veiene er grei de første tre timene, men de neste fire og en halv var tøffe, på humpete gjørmete veier. Da vi endelig kom fram til South Luangwa, stod det klart store telt og en fin campingplass, og vi fikk deilig middag og bare slappet av i baren på kvelden. Så opp klokken fem neste morgen, for klokken seks skulle første gamedrive begynne. Vi så masse dyr. I hovedsak elefanter, sebraer, impalaer, giraffer, bavianer, flodhester, og vi fikk endel nærkontakt med elefantene. Litt skummelt, men grådig kult! Vi var ute i ca fire timer, så var det tilbake til campen og spise lunsj og slappe av noen timer, og de hadde et deilig basseng vi kunne kose oss i. Klokken fire var det ut igjen på kveldssafari. Og klokken seks gikk solen ned, vi så på fin solnedgang, og så var det kjøring i mørket. Da så vi hyener, og håpet selvfølgelig vi skulle få se noen store kattedyr, men vi var ikke heldige denne gangen.
Neste morgen var det samme opplegg, og det var masse kjekke dyr igjen, og igjen nærkontakt med de store grå! Da vi reiste ut igjen kl fire på ettermiddagen andre dagen, kom vi med en gang over noen elefanter som stod i veikanten, og den ene ble skikkelig aggressiv! Viftet med ørene og fløytet med snabelen, gjorde tegn til å angripe oss, men heldigvis ikke! Herlighet. Var ganske tackykard der ja! Videre inn i parken traff vi på en gjeng impalaer som stod på en åpen slette, men de var veldig på vakt, og laget alarmlyder, og fuglene rundt var veldig aktive. Så vi fant jo fort ut at her var det noe på gang, noe var på jakt, og vi stod en stund og ventet. Men guiden ble utålmodig og ville kjøre en runde rundt for å se etter jegeren, jeg satt ytterst bakerst i bilen, og plutselig hadde jeg en leopard to meter fra meg i gresset! Iiiiiik! Litt smånervøs der ja, men leoparden forsvant fort, og vi hadde ødelagt en utrolig mulighet til å se en leopard jakte på impalaene, til og med i dagslys! Og det er veldig sjelden, de er jo nattdyr. Og det var det eneste kattedyret vi fikk se, løvene holdt seg godt gjemt. De hadde visst vært fraværende noen dager, og selv om sjansene for å se løver i South Luangwa er 99%, var vi den maks uheldige ene prosenten. Litt kjedelig, men det var jo uansett en fantastisk opplevelse!

Veien tilbake var like slitsom som veien dit, vi kom fram til Lilongwe i firetiden, og hadde deilig middag (igjen) på Mama Mia. Så gikk vi litt rundt i byn, tok en øl på en bar, og gikk og satt oss i baren på Mufasa Lodge, der vi skulle overnatte. Og hele huset var fullt av enten drita fulle irriterende malawiere, eller drita fulle, drita teite amerikanske fredskorpsere... Men vi gikk tidlig i seng, og neste dag (fredag) skulle vi til Lake Malawi, Senga Bay og Cool Runnings. Før vi dro (vi skulle bli hentet av Frank i Lilongwe) var vi og shoppet på woodmarket og på Mr Price. Alle fikk seg nye klær og det var veldig gøy. Det er en litt sånn H&M butikk, både stil og prismessig. Og sikkert kvalitetsmessig også...
Vi kom fram til Cool Runnings i firetiden, rett ut og bade, spise deilig middag, verdens beste chambo (til og med Lasse likte den!), og tidlig i seng.
Lørdag, strand, sol, Lasse og meg dro til Lizard Island og snorklet og så etter store øgler, vi så litt av de, men de er jo så kjapp og redde, så det var vel helst haler vi så. Men de er store da, ca en meter lang.
På kvelden dro Renathe og meg på Black Missionaries konsert till lenger nord ved lake'en, det var utrolig kjekt! Danset masse, traff masse gøye mennesker, og var hjemme klokken fem om morgenen. Mor veldig bekymret, det var dumt av oss. Vi skulle jo gitt beskjed om at vi ble så seine, eventuelt tidlig...

Frank kom og hentet oss søndagen i totiden, innom Lilongwe og handlet litt og så til Nkhoma. Jeg klarte å holde meg våken til åtte tror jeg. Sov som en stein til klokken syv neste morgen.

Mandag morgen slappet vi av en stund, og i titiden gikk vi på sykehuset og hadde en omvisning. Tusen mennesker å hilse på, litt slitsomt tror jeg, men de ble jaffall godt kjente med sykehuset og folka der. Vi dro ned til markedet og hentet noe tøy som de hadde levert inn til skredderen, de fikk seg bukser og vesker. På kvelden kom James og Jessie og spiste middag hos oss. Koselig.

I dag er det lite på programmet. Vi skulle egentlig ut å se på et orphan-prosjekt, men det er blitt forskjøvet til i morgen, så dagen er uten så mye planer. Men kjekt er det jaffall! Med besøk! Jeg storkoser meg!

7. mars – ikkje tenk på det...

38 dager til vi reiser herfra...
På fredag var jeg altså i Lilongwe, fikk levert inn bildet mitt som skulle rammes inn. Jeg betalte depositum for safarien som vi skal på når mamma, Lasse og Renathe kommer, og da jeg kom tilbake til woodmarkedet var rammen ferdig. Så jeg satt og hang sammen med gutta der, de er utrolig kule gutter, og nå kjenner de meg såpass at det er ingen som er innpåslitne eller irriterende, og jeg fikk ikke en forespørsel om å kjøpe noenting! Det er helt fantastisk! For som oftest er de på deg med en gang du setter beina på markedet, og det er så slitsomt det. Men jeg hang litt med de altså, og en av typene der stod og holdt på bildet mitt, og så kom det noen turister som ville sjekke ut litt suvenirer, og den ene damen som var der likte veldig godt bildet mitt, og han som stod og holdt på det prøvde å selge det! Haha! Jeg lo og sa nei, for det er mitt bilde, men etterhvert så gikk jeg med på å selge det, hvis jeg fikk et annet bilde jeg kunne velge som de også rammet inn. Og selvfølgelig gjorde de det. Det hele var ganske komisk. Etter en stund var Joyce og Richard ferdige på jobb, og de kom inn til sentrum og vi gikk og spiste lunsj. Det aar veldig koselig å treffe de igjen! Så gikk vi og tuslet litt rundt i Lilongwe, og så fikk jeg telefon om at transporten hjem var klar til å dra til Nkhoma. Så jeg var hjemme igjen i femtiden, og på kvelden kom Gomez og skulle overnatte hos oss. Først var vi og spiste middag hos naboene, to nederlandske gutter som har vært her i noen måneder nå, skikkelig ultrakristne, naive, lite opplyste nerder, men de er jo koselige og. Og hver gang vi spiser sammen med de så må vi be før og etter maten, og så leser han ene (på utrolig dårlig engelsk) et avsnitt fra bibelen. Litt i overkant mye religion på en gang for min del... Men det var en kjekk kveld, Victor hadde laget mat for de, vi var mange folk, tolv stk tror jeg, og maten var strålende god! Etter middag gikk vi sammen med Gomez hjem til oss og så film. Men jeg var sliten etter lang bydag, og var i seng kl tolv. Sov lenge og vel neste morgen, og Gomez sov godt også, lengre enn oss faktisk, noe jeg ikke hadde trodd. For folk her står generelt tidlig opp. Men hun kom ut fra soverommet, med en herlig fin pysj og skaut på hodet (ikke pysj på hodet altså...). Det var et gøyt (!) syn! Klokken tolv gikk jeg til Isabelle for å hjelpe til med forberedelsene til hennes farewellparty. Masse kaker og saft og brus, og alle hvite i hele Nkhoma tror jeg var der. Og det var mye grining for Isabelle sin del, og jeg var på gråten flere ganger for hennes del. På kvelden var det grillfest for den harde kjernen som nå består av Isabelle, James, Jessie, Mark, Luce, Will, Jennifer, Maria og meg. Vi drakk masse øl og spiste deilig mat, og så spilte vi Cranium utpå seinkvelden der. Utrolig kjekt. Jeg var på lag med Maria og James, og vi vant!!! Hurra! Og så har jeg jo begynt som smykkedesigner (!) og lager øredobber av diverse flaskekorker, og Will har en vanvittig samling som han har brukt flere år på å danne seg. Men det var fritt fram for meg å plukke korker, og det gjorde jeg. Og nå har jeg laget mange, men er nå tom for stifter til å lime på, så jeg trenger virkelig flere for å fortsette mitt arbeid. Men det er veldig kjekt, og folk her kjøper! Og malawierne er veldig interesserte, de syns det er veldig gøy med korker i ørene.

På søndag reiste Isabelle hjem, vi var og sa hadet på morgenen, og det var veldig trist! Grining og snufsing. Hun har blitt en veldig god venninne her, og vi har hatt mye gøy sammen! Kommer til å savne henne!
Det var en slapp og rolig søndag, var sliten etter den lange kvelden i forkant, Jessie og James kom og spise middag på kvelden, og halv ti var jeg i seng.
Jeg leser forresten en bok på nytt for aller første gang i hele mitt liv! Det er «Saman er ein mindre aleine» av Anna Gavalda. Den er jo bare nydelig! Jeg har prøvd å lese bøker om igjen tidligere, men har liksom ikke helt greid det. Men denne her er jo så kjekk!

Sprut (nabohunden) har fått valper (igjen)... Hun fikk syv valper i august, samme natten som hun kom fra Sør-Afrika, og nå fikk hun seks stykker på fredag. Stakkars lille hunden. Men de er jo veldig søte da, valpene.

2. mars – Fri, regn og Lilongwe

Vårt fantastiske besøk fra forrige uke, sjefen over alle sjefer Arnbjørn Roth, anestesisykepleier Vigdis Lind fra operasjonsavdelingen ved HDS og sjefen Solveig Ullaland

Ja, da var vi altså ferdig med hele prosjektet. Litt rar følelse å sitte her med, det er liksom ikke noe mer vi skal gjøre (har jeg snakket om dette før kanskje?). Så vi er nå litt nede på sykehuset, sjekket at alt går bra, at de bruker triage og emergencyrommet, og om de trenger noe hjelp. Men nå skal de jo klare seg selv, sånn turnusmessig, og vi skal ikke være medregnet i arbeidskraften. Hvis vi blir det, så plutselig så står de der da, uten sykepleiere til å jobbe, og det går jo ikke. Jeg var innom en tur og tok en ekstravakt i går, men det var forholdsvis rolig. Så nå er det bare å begynne å jobbe med etterarbeidet som vi skal ha når vi kommer hjem, men vet liksom ikke helt hva vi skal gjøre med det. Vi skal jo ha endel presentasjoner, og vi har et par avtaler allerede, men det er dårlig med respons fra de forskjellige videregående- og høyskolene. Men på fredag skrev vi mail til alle avisene i Bergen og til NRK og TV2, for å høre om de er interessert i å lage saker om oss, så vi venter spent på svar! Kult hvis det hadde blitt tv ut av det!

På lørdag dro Isabelle, Maria og meg inn til Lilongwe for å handle endel, Maria tok permanent og vi kjørte Vigdis til flyplassen. Så nå er alle dratt fra oss igjen. Hjemme igjen på kvelden hadde James laget middag til oss, og vi koste oss med god mat og vin og spill. Søndag var det tilbake til Lilongwe for å hente Jessie som kom tilbake fra USA. Veldig kjekt å se henne igjen! Nå er det som om hun aldri har vært borte. Så vi spiste middag på kvelden men Jessie var selvfølgelig ultrasliten (jetlag og laaaaang flytur) så det ble en tidlig kveld. Mandag hadde jeg en deilig og avslappende formiddag, ryddet, sorterte litt, ting jeg ikke skal ha med hjem men gi bort, spiste deilig frokost og drakk deilig Mzuzu-kaffe, og tok meg en tur på markedet. Klokken tre skulle det være fotballkamp mellom Nkhoma Eye Hospital og Teologisk kontor, men da de enda ikke hadde begynt klokken kvart på fire og svarte skyer og torden truet med kraftig regnvær, gikk jeg hjem. Jeg rakk selvfølgelig ikke helt hjem før uværet begynte, men det verste hadde ikke begynt før jeg kom meg innendørs. Og fy søren, det var helt ekstremt som det skulle regne! Og lyne! Og lynet slo faktisk ned i ledningen som gir oss strøm, det var gnistregn utenfor vinduet, et vanvittig smell, og strømmen gikk selvfølgelig. Men det var bare hovedsikringen som slo seg av, og alt var vel like etterpå. Men litt skjelven og tackykard fikk jeg sjekket og bekreftet at både PC, tv o.l. var alt intakt. Regnet strømmet ned et par timer, det var elver overalt, og det regnet hele natten, men ikke like kraftig. Det er så deilig når det regner om natten her, vi har blikktak, og lyden av regnet er veldig behagelig og avslappende. Akkurat som i gamle dager da jeg hadde skråtak og skråvindu og hørte på regnet til jeg sovnet.
Så var jeg altså på vakt tirsdag og på kvelden hadde vi middag hos Isabelle og Jessie, sammen med James, Will (britisk øyelege på Eye hospital) og Jennifer (amerikansk burns-specialist, gift med Will). Nå er det bare fire dager til Isabelle reiser, og det er veldig trist. Og hun hadde hatt lunsj på jobben i går sammen med alle ansatte, og hun hadde fått et stort bilde av alle ansatte inkl henne selv og Will, og alle hadde skrevet hilsener rundt på rammen. Jeg begynte rett og slett å grine når jeg leste det. Uff! Sikkert både med tanke på at hun skal reise og at jeg skal reise selv snart. Det blir nok veldig veldig trist. Gleder meg absolutt ikke til det, selv om det blir deilig å komme hjem, så blir det fryktelig å reise fra alt og alle her. Men men, sånn er livet?

I morgen reiser jeg inn til Lilongwe (tre ganger på en uke???) for å ordne litt ting, må betale for safarien som vi skal på når mamma og gjengen kommer, jeg har bestilt en ramme til et bilde vi har fått her som skal bli værende i huset når vi reiser, til de neste som kommer, og så skal jeg treffe Joyce og Richard som jeg traff når jeg var på Likoma Island i julen. Richard er britisk og er gift med Joyce som er malawisk. Richard er broren til den fantastiske Nicky fra London som jeg ble så glad i! Det blir koselig å se de to igjen!

I kveld kommer James, Jessie og Isabelle her på middag. Koselig!

25. februar – Workshop, nordmenn og siste innspurt

Det har vært en travel uke, vi har lenge drevet og planlagt og arrangert for en workshop som vi har hatt i fire dager nå, og vi er endelig ferdig. Workshopen har hatt tema emergency care, og den har gått over 2 x 2 dager, for å få flest mulig til å kunne delta. Det har gått mye i hvordan behandle forskjellige typer akuttilfeller, respiratoriske tilfeller, kramper, traume, hypo- og hyperglykemi, alvorlig anemi osv. Og Maria og meg har hatt presentasjon om triage. Det har gått over all forventning! Det er første gang sykehuset arrangerer workshop, og vi hadde ikke de høyeste forventningene. Men absolutt suksess! Det var i hovedsak ansatte på sykehuset som deltok, både sykepleiere, clinicians og patient attendants, men det var også noen fra de forskjellige helsesenterne i området her, og noen fra sykepleieskolen. Tror alle syns det var kjekt! Og nå er vi strengt tatt ferdige her, dette var vår «eksamen»! Og vi bestod! Alt er jo gjort, emergencyrommet er ferdig, triagesystemet fungerer bra, workshopen vel gjennomført, og vi skal bare nå sjekke at alt går som det skal. Vi skal selvfølgelig inn og jobbe litt, men nå skal de klare å dekke vaktene med sine egne sykepleiere, og vi kan gå litt som supervisors. Og så har vi jo endel å planlegge i forhold til etterarbeidet vårt, som vi skal jobbe med en måned etter hjemkomst. Vi skal ha forskjellige presentasjoner på Haraldsplass, høyskolen, og forhåpentlig på flere videregående- og høyskoler, sykehus og der hvor de ellers gidd å høre på oss. Bare gi meg beskjed hvis det er noen som har ideer om steder vi kunne presentert. Det vil i hovedsak gå ut på å arbeide i et fremmed land, emergency care og fredskorpset.
Etter at workshopen var ferdig i går følte jeg et skikkelig antiklimaks! Det var veldig spesielt, tusen følelser på en gang, både gode og vonde, nesten litt på gråten, og supersliten! Sånn helt akutt! Var litt rart for meg det... Og så hadde vi en offisiell åpning av emergencyrommet, skikkelig høytidelig, det var invitert to chiefs fra forskjellige områder rundt her, og det var båndklipping og taler og masse sang og dans og trommer! Utrolig kult! Har tatt noen videoer, og disse damene kan virkelig synge! Det er så kult!
Forrige helg var Sam, Nyathipa, Bertha, Moffat (som skal til Bergen i april), Solveig, Vigdis, Arnbjørn, Isabelle og meg i Senga Bay og koste oss ved Lake'en. Fikk litt sol, god mat, mye prat og god drikke. Var bare en overnatting, av økonomiske årsaker, men det var veldig kjekt fordet om! Isabelle var med for vi trengte en sjåfør, og hun skulle til Lake'en uansett, så hvorfor ikke slå to fluer i en smekk!?
Arnbjørn reiste tilbake hjem på mandag, Solveig og Vigdis ble igjen, og mannen til Solveig kom på tirsdag. Solveig og mannen reiste til Lake Malawi i dag og skal være der til mandag, da reiser de hjem. Vigdis reiser hjem i morgen. Det blir tomt når de alle er reist, vi har hatt det så kjekt med dem her, de er fantastiske mennesker, og det har vært veldig kjekt å bli litt bedre kjent med sjefen! I kveld skal vi ha koselig middag med Vigdis, og i morgen reiser vi til Lilongwe, dropper henne på flyplassen og gjør litt shopping. Skal reise sammen med Isabelle. Hun skal reise hjem neste søndag, det blir veldig leit. Jeg har blitt god venn med henne! På søndag kommer Jessie tilbake, hun amerikanske læreren som reiste hjem i desember, hun skal jobbe her enda et år. Det blir kjekt å få henne tilbake! Har savnet henne! Og så får vi se da, hva som skjer fremover, tar det litt som det kommer.
Foten er forresten mye mye bedre, det tok sin tid, og den er fremdeles øm og svak, men jeg går helt normalt på den og det er ikke vondt å gå.

I går reiste Dr Ewa fra oss. Den gamle polske/nederlandske legen som har hjulpet oss så masse i emergencyrommet. Det er så leit for oss det, for hun er fantastisk flink og effektiv, og morsom og skjønn og herlig og alt fint man kan si om denne 76 år gamle damen! Hun kommer til å bli dypt savnet! Vi hadde farvelmiddag i guesthouse, og det var koselig. Maria og meg hadde skrevet fint kort og hun fikk et maleri som hun skulle henge opp hjemme og tenke på oss hver dag!

I går snakket jeg med Ragnhild på telefonen, hun fylte 30 år! Og nå kommer de alle som perler på en snor, Marte, Claire, Helene osv osv! Og plutselig er det min tur! Det blir jo kjekt!
Og Marte ringte meg i dag, det var veldig koselig å snakke med de begge to!

15. februar – Foten fra helvete (x2 strengt tatt...), besøk fra Norge og svettelukt fra Malawi...

Forrige uke var jeg med på den verste sårrevisjonen noensinne. Det var kommet inn en gutt, ca 12-15 år, og hele fotbladet hans var et eneste stort væskende gult og svart sår. Det luktet selvfølgelig død (siden store deler av foten var død...), gutten hadde kjempevondt og vi måtte legge han i generell anestesi med Ketamin og Diazepam. Da han var sovnet fikk vi sett litt nærmere på foten hans, og lilletåen var falt av. For lenge siden... Før vi begynte måtte vi tømme foten hans for blod (husker ikke hva det heter, litt for lenge siden jeg har vært på kirurgen...), og så var det bare å begynne og grave i såret, jeg fikk den herlige oppgaven av å holde foten hans høyt. Og det var så ekkelt! UUUuusssjjj! Og de skar av tre tær til. For de var helt døde, det var ikke bein inni de engang, så det var bare å kutte av med et skalpell. Og hele såret ble skrubbet for dødt vev til de blødde friskt. På et tidspunkt her kjente jeg at jeg ble litt lett i hodet og svimmel, så jeg måtte bare ta meg en tur ut. Daniel og Dickson syns det var ekstremt morsomt, de lo masse av meg etterpå. Daniel er ortopedisk clinical officer her, og han elsker selvfølgelig bein og brudd, alt det som jeg hater! Og han elsker at jeg hater det! Og skal alltid ha meg med til å reponere brudd og gipse og dra og høre og kjenne hvordan det knaser og knirker i beinsplinter som gnisser mot hverandre! Ææææææsj! Jeg blir kvalm bare av å skrive om det! Nok no!

Den andre foten er en helt annen historie. På fredag var jeg på konsert med Isabelle i Lilongwe, vi så The Black Missionaries, et malawisk reaggeband, utrolig gøy! Danset masse, drakk litt (...) og hadde det rett og slett fantastisk! Etter konserten endte vi opp på en nattklubb, med mer dansing, masse folk, øl, mat, til solen stod opp! Men det er ikke så lett å gå i trapper når man har spist så mye, så jeg jeg tråkket over på siste (heldigvis) trinnet og trodde jeg hadde brukket ankelen. Nå blir jeg kvalm av å tenke på det, mitt eget beinbrudd! Tror jeg hadde besvimt! Men ankelen var heldigvis ikke brukket, selv om jeg ikke var overbevist om det før etter 24 timer, nå er den så og si normal, eller det ser ut som jeg har litt hjertesvikt i foten, skulle sikkert hatt meg en støttestrømpe...
Ja, og så ble kameraet mitt stjålet på nattklubben. Kjipt. Jeg har til og med bilde av folka som gjorde det, tatt med mobilkameraet mitt. Isabelle og meg kom hjem til Nkhoma i femtiden pm, og kl seks var jeg i seng, sov til halv åtte neste dag. Sleeeeten!

Svettelukten min her lukter annerledes nå... Hmmm... Litt rart.

I går var Sam, Nyathipa og meg i Lilongwe og hentet nordmenn på flyplassen. Det var Solveig (sjefen min), Arnbjørn (sjefen til Solveig, sikkert strengt tatt min sjef og?) og Vigdis, anestesisykepleier og jordmor som jobber på operasjonen på Haraldsplass. Det var veldig kjekt å se Solveig igjen, og de to andre er også veldig koselige. Kjente ikke de fra før. De var selvfølgelig ultratrøtte og hadde ikke sovet noe på flyet, så de tok seg en lang hvil når vi kom fram til Nkhoma. (Merkelig, ultratrøtt er faktisk et ord i ordlisten her, det kom ikke rød strek under!) Jeg hadde et møte klokken fire med Sam, Nyathipa, Bertha, Matron og Reyniere, om workshopen vi skal ha neste uke. Det var ikke så veldig bra møte, for vi fant ut at vi har rett og slett ikke penger til å ha workshop i fire dager x 2 omganger, bare 2x2 dager. Og da er det mye som må gjøres om på. Men det er bare sånn det er, folk her blir trukket i lønn når de ikke er på jobb, altså de blir trukket i lønn når de er på workshop, derfor må de få betalt for å være med. Og da begrenser det seg litt hvor mange dager vi kan holde på de. Men men, det går seg vel til...

Solveig og Vigdis hadde med seg litt ting til meg, aviser hjemmefra, sjokolade, fårepølse, snop og blad fra Irene (tusen takk!!!) og et nydelig brev fra Torill og Bentemoren! Det vare et omskrevet brev som vi bruker å sende til kommunene når pasientene er ferdigbehandlet og ikke trenger sykehusopphold lenger, men de kan ikke reise hjem, altså de trenger sykehjemsplass. Og da må kommunen betale for pasientene etter et visst antall dager. Dette brevet heter «Varsel om kommunal betaling for utskrivningsklar pasient». Det var fint omskrevet til «Varsel om kommunal betaling for reiseklar pasient». «Det søkes med dette om permanent oppholdstillatelse i mitt gamle hjemland. Fru Andersen (Torill) vil garantere for økonomien i det hele. Eventuelt fru Heiervang (Bente). Har norsk pass. Spesielle kjennetegn: Blid, brun, sosial, reiseglad, matglad og festeglad, liker tapas og håndarbeid. Gute reise Zuruck!». Det var et fantastisk brev! Så koselig! Gleder meg sånn til å se dere alle igjen på hjerte/lunge!

Og på søndag fikk jeg melding av mamma om det var plass til en person til når de kommer hit i mars, for Lasse ville også være med! Enda mer fantastisk! Gud så kjekt! Gleder meg vanvittig! Og i går snakket jeg med mamma og Renathe på telefonen, var veldig koselig! Det som ikke er koselig er at farmor er veldig syk nå, og det er ikke så lett å sitte her når hun er så syk der hjemme. Litt trist for meg. Håper det går bra til jeg kommer hjem.

5. februar - En helt vanlig lørdag i Nkhoma

-Sove til man våkner, som oftest ikke lenge, for det er alltid folk på døren som skal spørre om penger eller bare si hei (klokken syv om morgenen...)
-Spise frokost, i dag knekkebrød med skinkeost, og litt rester av bringebærgele (som var en av tingene som var sendt fra Kari)!
-Sjekke nettet på PC'en for en gangs skyld (blir ikke for mye av det når man har smarttelefon)
Gå på markedet og spise lunsj, på Banda reataurant. Mer lokalt får du det ikke. I dag ble lunsjen inntatt sammen med Isabelle, James og lille Louis (5 år). Louis var forresten overraskende flink til å spise nsima (maisstappe)!
-En tur innom Franco (skredderen vår) for å bestille en omsying av en kjole og et skjørt. Er ikke alltid det blir like fint...
-En runde på markedet, men i dag ble den veldig kort, regnet kom, og ingen paraply hadde vi
-Kjøpe en klase bananer for 80 øre
-Tusle hjemover (rettere sagt småløpe, for det regnet! Med stor R)
-Gi bort noen bananer på hjemveien, for folk spør om de kan få
-Gjøre ingenting hjemme. Kun sitte og høre på regnet, tordenværet og håpe at strømmen ikke går...
-Vaske opp
-Vaske klær (så lenge strømmen holder)
-Se på Alias (så lenge strømmen holder)

En helt vanlig dag i Lilongwe

Dro til LLW med Isabelle for å gjøre litt shopping. Her er dagen vår i korte trekk:
Kjørte fra Nkhoma i titiden. I ambulanse selvfølgelig...
Plukket opp diverse folk som haiket langs veien
Ankom LLW og folk hoppet av underveis
Kjøpte 5 x 50kg sekker med sement
Skulle finne ny lader til Isabelle til PC, men veien inn til der vi skulle var stengt, derfor trafikkaos og vanskelig å komme frem noen steder.
Fant et smutthull og kom oss endelig fram til sjappen Glob Center som hadde lader til Isabelle.
Skulle også ut herfra, og det var like vanskelig som å komme inn, men det fantes smutthull der og... Og det er alltid en fordel å kjøre ambulanse!
Dro til Nico Center, Isabelle skulle printe ut noen bilder.
Videre til Old Town Mall for å spise god lunsj, som for min del bestod av avocado- og rekesalat! Nam!
Jeg kjøpte linsevæske.
Shopping på Chipiku, billig dagligvarebutikk
Oppdage en plakat med reklamering for konsert med The Black Missionaries, noe vi fant ut at vi var nødt å gjøre neste helg!
Tilbake til Nico Center og Shoprite
Treffe på en fyr jeg traff i Blantyre som siden den gang (i oktober) har ringt og skrevet meldinger og ikke gitt fred, og som heller aldri tar en klar melding om at jeg ikke vil snakke med han! Hvor vanskelig kan det være? Nei! Jeg vil ikke gifte meg med deg! Vi har truffet hverandre EN gang!
Hentet ut bilder, fikk laminert en side av BA der Nyathipa og Bertha var intervjuet.
Inn på Game for å kjøpe et laken til Isabelle
Inn på Shoprite for å pante 60 ølflasker! (Nei mamma, de var ikke alle inntatt forrige helg, det er samlet opp over en laaaang periode!)
Få ut penger for panten, handle litt til.
Spise is!!! Deilig softis med sånn sjokoladesaus som stivner på isen! Nam igjen!
Til Wilderness Safari for å sjekke ut safarimulighetene for besøkende som kommer.
Inn på Foodworth for å handle litt til (skikkelig bra butikk, men dyr, nesten bare hvite folk som handler der)
Innom minibank for å fylle på lommeboken igjen.
Hjem til Nkhoma
Stoppe på en bottlestore for å fylle på ølbeholdningen...

2. februar – Pakke fra himmelen, nederlandsk invasjon og Lake Malawi!

I helgen var vi i Senga Bay, bodde på Cool Runnings. Det er et utrolig kult (!) sted, ganske lite, billig og rett på stranden, og de har verdens aller beste chambofilet! Jeg spiser ikke annet når jeg er der. Og det har vel blitt til stamstedet vårt her, jaffall når vi er i Senga Bay, for det er der det er lettest og kortest å reise, hvertfall når man ikke har egen bil... Så Maria, meg og tre nederlandske sykepleierstudenter reiste ganske tidlig fredagen, tok oss en velfortjent fridag, og hadde det veldig deilig med fint vær hele helgen. Det var litt overskyet (sånt vær som gjør at man tror man ikke blir solbrent, men så blir man det likevel), men det var bare deilig, for det var ikke altfor altfor varmt. Og nei, jeg ble faktisk ikke solbrent, kun en gyllen lett rødfarge (kan sikkert kalle det en veldig mild grad av solbrenthet), men jeg vil ikke kalle det solbrent. For jeg var flink å smøre meg! Når man nærmer seg tredve begynner man vel å lære av sine feil? På lørdagen kom Keith, han hadde ikke fått fri fredagen, og han hadde sin første tur til Lake Malawi, og første tur ut i vannet. Han har aldri badet før! Og han syns det var veldig stas! «This is cool!», var hans første ord! Og jeg så at han syns det var veldig kjekt! Jeg kom i snakk med en dame fra Australia (dame, jente, aner rett og slett ikke hvor gammel hun var, veldig ubestemmelig. Men hun het jaffall Sky, og var veldig spesiell. Hun er vel noe som jeg kan betegne som en traktorlesbe, men hun var hetero og hadde type i Zimbabwe, men det hadde ikke overrasket meg om hun kom ut av skapet en dag! Hun vokste på meg, jeg ble vant med hennes væremåte, og på kvelden lørdagen gikk Keith, Sky og meg inn i landsbyen for å finne en lokal bar. For det er nemlig veldig dyrt øl (10 kr) på Cool Runnings, og Keith ville veldig gjerne finne noe som var billigere. Og det er ikke vanskelig å finne lokale barer, det er bare å følge den elendige lyden av sprengte høyttalere. Den første vi kom til var så utrolig shabby! Jeg har ikke vært på verre barer, og ikke hadde de mer øl igjen heller! Men meg og sky endte opp med å kjøpe en flaske med lokal gin (ølflaskestørrelse) og to cola, så vi «koste oss» med deilige drinker! Keith ville ikke ha disse sterke sakene, så vi var nødt å gå videre til neste bar, så vi kunne finne øl. Og det gjorde vi. Og den neste baren var bare et ørlite hakk bedre enn den første... Men vi hang der en stund, fikk selvfølgelig MASSE oppmerksomhet, og småpratet med drita fulle guttunger og prostituerte. Og en av guttene som var i baren hadde et veldig fint ord på de prostituerte, de var rett og slett ansvarlig for costumer care! Syns det var en fantastisk betegnelse! Jeg lo! Men etterhvert skulle de stenge denne baren, klokken var jo alt elleve (!) for alle skulle i kirken i morgen... Jadda... Vi dumpet innome en tredje bar, som faktisk var veldig presentabel, og vi lurte voldsomt på hvorfor ingen hadde vist oss denne baren tidligere. Så vi så shabby ut? Men det ble en kort visitt, for de stengte halv tolv... Så da gikk vi hjem, passelig fulle og fine, og sjanglet oss gjennom bekmørke «gater» til Cool Runnings. Søndagen var vi lite granne reduserte, og det var deilig å bare være i vannet en times tid. Keith, Sky og meg dro avgårde med minibuss i tolvtiden, de andre hadde arrangert med Frank at han skulle hente de, men det var jo ikke plass til oss alle. Da vi kom til Salima, etter en halvtimes tid bakpå lasteplanet på en truck, måtte sky og meg ta ut penger. Minibussen fra Salima til Lilongwe var egentlig klar for å dra, men de ventet på oss mens vi tok hver vår sykkeltaxi til nærmeste minibank. Ganske kult egentlig. De tilbyr sykkeltaxi nesten overalt, men jeg har aldri benyttet meg av tilbudet. Så vi slang oss på hvert vårt bagasjebrett og ble fraktet fem minutter til minibank, og tilbake og rett i minibussen. Og det er den mest fantastiske minibussturen ever! Den stoppet en gang i løpet av to timer! Det var luksus det! Men det var jo tydeligvis en direktebuss, som da ikke skal stoppe for alt og alle.

Da vi kom frem til Nkhoma (vi forlot Sky i Lilongwe, hun skulle videre til Zambia) fikk Keith en melding av en tidligere klassekamerat, om at han var ventet i Blantyre, på jordmorvidereutdanningen. Regjeringen skulle betale for skolen, og han skulle fremdeles få lønnsutbetaling fra Nkhoma. De skulle begynne mandag. Han har ikke hørt et ord om dette, og ble både glad og stresset og overrasket, visste ikke helt om det var sant, men det var det altså, så han flyttet nesten på dagen. Så nå er han flyttet, og det syns jeg er veldig leit. Han er en veldig god venn, selv om jeg er veldig glad på hans vegne, så blir det litt kjedelig for meg. Men men, sånn er livet?

Det er altså nederlandsk invasjon her for øyeblikket... Ikke like gale som den tyske på Likoma Island, men de er mange. Og de snakker for det meste nederlandsk... De fleste av dem er selvfølgelig hyggelige, men de er så mange! Sykepleierstudenter, medisinstudenter, leger, folk som jobber med bygging osv osv... Og det er middagssamlinger hele tiden, og det er jo veldig hyggelig, men jeg orker ikke så mange mennesker flere kvelder i uken. Det er ikke koselig, det blir bare masse høflighetsfraser. I kveld skippet jeg middag i guesthouse, og i kveld har vi invitert Isabelle og James hit til oss, ingen flere.

I dag fikk jeg pakke! Fra Kari! Såååå koselig! Langt koselig brev, sjokolade, suppeposer, gele, tørkede høstblader fra Bergen og kryssordblad! Hadde helt gitt opp å få flere pakker her, men da er det kanskje håp for de andre som også er sendt men ikke kommet fram! Pakken fra Kari ble sendt 20. oktober, og mottatt 2. februar... TIA (This Is Africa)!

Jobben for tiden er grei nok, alle er tilbake fra ferie, det er ikke så gale travelt, og vi skal begynne å jobbe med workshopen vi skal ha i slutten av måneden. Og det er ikke fullt så gøy. De fleste legger det meste av ansvaret på Maria og meg, men det nekter jeg å gå med på. Da kan det heller være, jeg trenger ingen workshop! Verken ledelsen eller Nyathipa eller Bertha gjør noe særlig, men det skal de virkelig få lov til snart. For jeg har ikke tenkt å sitte med alt på mine skuldre og i mitt fang og overalt! Det kan de bare drite i! Ganske frustrerende, og kjipt, for Solveig og to leger fra Haraldsplass kommer jo hit 14. februar og det er da vi skal ha workshopen, så da må alt være i stand.
Og vi har begynt å trekke oss ut mer og mer fra emergencyrommet og turnusen i OPD, nå må sykepleierne klare seg selv der, vi reiser jo snart, og jeg tror det skal gå bra, nå er Florence tilbake fra ferie, og hun er virkelig interessert! Så det er kjekt! For hun er jo sjef for OPD!

26. januar – Jobb, jobb, jobb og litt sosialisering...

Jada, det er liksom det det går i... Og selvfølgelig sosiale sammenkomster med alle andre hvite her, noe jeg begynner å bli litt lei. Det er nye folk som kommer og reiser hele tiden, og jeg begynner å bli lei av å bli kjent med nye folk hele tiden, for noen uker, snakke om de samme tingene hele tiden, ikke ha noe annet til felles enn at vi bor i Nkhoma... Og så skal alle være venner på FB, men det gidd jeg ikke... Så jeg isolerer meg mer og mer fra alle de store middagene, men innimellom er det selvfølgelig greit. Og de jeg trives best sammen med er jo Isabelle som har vært her hele tiden siden vi kom, og James, kanadier som kom i november, og skal være her et år. Han har også vært her før. Og før øyeblikket er det så og si bare nederlendere her utenom de to, og så Nick, australsk medisinerstudent. Og nederlendere er veldig dårlig på å snakke engelsk når vi alle er sammen, de sitter for det meste å snakker nederlandsk sammen... Det er ikke mindre enn åtte av de her nå, og det er mer enn nok. Men i kveld skal vi på middag hos Isabelle, vet ikke om det er alle som er invitert eller om det bare er Maria, James og meg. Det vil jo tiden vise... På mandag hadde vi middag her hos oss, alle sammen (!), jeg jobbet til syv, så Maria måtte ta alle forberedelsene men middag og dessert, og jeg kom hjem til duk og dekket bord! Luksus!

I helgen gjorde vi så og si ingenting... Var bare innomhus (jeg hadde meg en liiiten tur på markedet på lørdag), og vi så alle Harry Potter-filmene! Nei, strengt tatt hadde vi allerede sett den første forrige uke, men nesten alle da... så vi var skikkelig late! Solte meg litt i hagen på lørdagen. Sov lenge og vel om morgenene, deilig deilig!

I går donerte jeg blod for sjette gang (?), så nå blir det vel bare en gang til før jeg reiser hjem, men da kan jeg jo ikke donere blod på et år pga mitt opphold her. Så de får bare tappe meg det de kan! Og det trengs!
Men jobben for tiden er ikke så gale som jeg hadde forestilt meg, det er ikke så ustyrtelig travelt, og det går liksom helt greit. De to siste ukene i februar kommer sjefen vår Solveig Ullaland og to leger fra Haraldsplass ned hit, og vi har begynt å planlegge en workshop som vi skal ha da. Det blir sikkert utfordrende, men også spennende og lærerikt! Vi hadde møte med Dr Ter Haar, Matron, Sam Kabota og Nyathipa i går, for å snakke litt om prosjektet sålangt, vårt behov for å få flere sykepleiere til OPD (for det meste nå avhenger av meg og Maria), det er nemlig bare to andre sykepleiere som jobber der nå, og vi reiser jo liksom snart, og da må jo det mer arbeidskraft til. Men det er planlagt en til som kommer i februar, og så håper vi at Florence (nurse in charge i OPD) kommer tilbake fra ferie snart, hun skulle vel vært her for to uker siden... Det er rart hvor lite streng de er på arbeidstider og oppmøte her, folk kan faktisk komme unna med å ikke møte opp på jobb, ikke gjøre jobben sin mens de er på jobb, eller faktisk å ikke komme tilbake fra ferie når ferien er slutt. Utrolig dårlig system! Og det går jo bare utover pasientene, og de andre ansatte. Dårlig arbeidsmoral til tusen!

Forrige uker kjøpte jeg en kjempefin Malawi-kalender, og den er hengt opp på veggen og jeg har notert for hver dag hvor mange dager det er til vi reiser hjem. I dag er det 78 dager til! Det er jammen ikke lenge! Og jeg tenker mer og mer på hvor godt det skal bli å komme hjem, selv om det er helt greit å være her for nå.
Randi har avlyst Malawituren sin, det var jo veldig synd, men vi får jo besøk her i februar, og så kommer mamma og Renathe 18. mars! Hvor ofte er det lov å gjenta ting i bloggen sin? Jeg gleder meg jaffall noe grådig!

20. januar – 84 dager igjen, lovlig arbeider, og anerkjennelse

Chabakha og Linken i emergency room

Linken utenfor huset til Wilfred, sammen med Wilfreds mor og svigerinne.

Det er altså 84 dager igjen til vi skal reise hjem. Har ikke den verste hjemlengselen (føler jeg har sagt dette før), men det skal bli deilig å se alle igjen! Tenk, jeg gleder meg til å se dere alle igjen! Satser på at det er gjensidig!
I dag har jeg vært på immigration for aller aller siste gang (føler jeg har sagt dette før også, men det var altså feil...), for nå har jeg endelig fått det offisielle brevet om godkjent midlertidig arbeidstillatelse og måtte gå på kontoret deres og få stempel i passet! Så det er jaffall deilig å ha gjort! Så nå kan jeg strengt tatt være her til 14. oktober 2012...

Hverdagen her går sin gang og jobben er ikke så gale for tiden, faktisk er det mye roligere enn jeg hadde ventet meg i denne perioden. Det er selvfølgelig masse syke folk og spesielt unger, men vi klarer liksom å komme gjennom alt. Ingen som har dødd enda. Bortsett fra på tirsdag, da kom det inn en mor med ungen å ryggen, de hadde syklet langt fra et helsesenter (for hun hadde ikke råd til å betale ambulanse) og ungen var allerede død, og han hadde vært død minst en time, leddene var begynt å stivne... Det er så tragisk når sånt skjer. Hun hadde ikke penger til å betale ambulansen liksom! Er det mulig!?!?
I kapellet på onsdag (det er gudstjeneste hver onsdag fra syv til åtte om morgenen) hadde Sam snakket masse om meg og Maria og prosjektet og rommet vårt og hvor bra det var og hvor mange liv vi har reddet og hvor stor forskjell det har gjort! Veldig kjekt å få høre det i offentlighet, ikke bare ansikt til ansikt!
Og i går natt fikk en senior clinical officer mest sannsynlig hjerteinfarkt og så hjertestans, og Dr David Morton sa at hadde det ikke vært for rommet vårt så hadde han nok ikke overlevd! Kult eller??? Hihi! Det er litt stas!

Genseren jeg strikket er forresten ikke så veldig fin... Men jeg må prøve å fikse på kragen litt, så kommer det seg nok...

15. januar 2011 – Jobber for fullt, travle dager og regn...

Jobben er for det meste veldig travel for tiden. Det er fremdeles fullt av syke unger hele tiden, og for lite folk på jobb. Men det er ikke bare ungene som er syke. Fikk inn en ung mann på torsdag som hadde veldig sterke magesmerter, han krevde ganske mye energi og oppmerksomhet, såpass mye oppmerksomhet at jeg ikke oppdaget at han hadde Sparebanken Vest-genser på seg! Jeg oppdaget det ikke før jeg skulle sende han avgårde til avdelingen han skulle innlegges på! Det var litt spesielt! Stor logo på hele framsiden, og jeg så det ikke! Merkelig!
Samme dag kom det inn en mann som hadde trynt'an på sykkel, og hadde fått sykkelstyre inn i brystet. Han hadde et stort hull på venstre side av øvre brystkasse, og vi så rett inn på lungen hans! Herregud! Vi så det når han pustet. Og mirakuløst nok hadde han ikke noe alvorlig pneumothorax, ikke noe særlig blødning, og oksygenmetning, blodtrykk og puls var helt normalt (pulsen var nesten for lav for den tilstanden og de smertene han hadde)! Vi kunne ikke gjøre noe annet enn å dekke til såret og sende han til Lilongwe for operasjon, det var et litt for komplisert tilfelle for vårt sykehus!

Maria kom hjem på mandag, hadde med seg minst ti kilo snop og 100 filmer! Og resten av sesong fem av Dexter, og sesong to av Alias! Vi skal være skikkelig asosiale og bare se på film! Koselig det!
I dag har vi syv-måneders dag! Det vil si tre måneder igjen i Malawi, og hjemreise blir mest sannsynlig 14. april! Be prepared for homecoming! Hoho! Tror tiden kommer til å gå veldig fort nå, de to siste ukene i februar kommer Solveig Ullaland (sjefen vår for prosjektet) sammen med direktøren på Haraldsplass og avdelingsleder i akuttmottak på Haraldsplass. Da skal vi ha litt workshops og mer briefing om emergencyrommet. I mars kommer vel først Randi fra jobben sammen med to venninner, og så kommer jo mamma og Renathe 18. mars og skal være her til 31. mars! Og så er det bare to uker til jeg skal hjem! Herlighet! Det er virkelig ikke lenge! Det er ikke tretten uker engang!

Nå er endelig bestemmelsen gjort på hvem som er de to neste som skal til Bergen herfra. Det er clinical officer Moffat og sykepleier Moses, begge to er kjekke folk, kjenner ikke de så veldig godt, men det sies at de er veldig flinke! Og det er jo kjekt! Det kunne vært så altfor mye verre med andre alternativer! Så det er altså to menn som kommer, og de er veldig spente, ganske redde for å være helt ærlig, og det skjønner jeg godt! De har liksom ikke vært utenfor Malawi før, og plutselig skal de til Norge! Men tror de kommer til å klare seg bra! Kan jo ikke gjøre annet enn å håpe på det beste! Men jeg håper jeg slipper å ha noe særlig hovedansvar for de når jeg kommer hjem, for jeg tror jeg kommer til å være virkelig klar for å starte med mitt gamle liv igjen da, jobbe normalt og være meg selv med mine egne, så jeg håper at de velger ut noen som kan være «faddere» for de.

Og de har fått motgift på sykehuset! For alle giftige slanger her! Og det er så deilig betryggende det! Det er kommet en ny farmasøyt fra England som skal jobbe her noen år, og han er det tak i, og «selvfølgelig må vi ha motgift her for de giftige slangene, selv om det er drita dyrt!» Jeg liker han allerede! Han kom hit sammen med sin kone og tre barn, der den yngste bare er noen måneder gammel. Det er jo litt av en risiko å ta! Vet ikke om jeg hadde gjort det samme.

Nå er jeg hvert øyeblikk ferdig å strikke på min andre ullgenser her, holder på med kragen nå, og så er det bare til å dampe og montere, så satser vi på at den passer like bra som mariusgenseren jeg strikket! Gøy!
Og ja, det regner... Ikke hele tiden, men når det først går i gang så pøser det skikkelig, akkompanert av nydelig lyn og buldrende torden! Bergensregn kan bare gå og legge seg! Haha!

6. januar 2011 – Tilbake til hverdagen, og helvete...

Da var jeg tilbake i Nkhoma igjen... Det er som sagt alltid deilig å komme hjem igjen etter ferie, og det var det virkelig. Min egen seng, min egen dusj, knekkebrød og makrell i tomat! Det har skjedd litt ting her mens jeg har vært borte, det har vært tyver på ferde i nesten to uker! Men de har heldigvis ikke vært inne hos noen, for vi har en sikkerhetsvakt som har passet på huset vårt 24/7. Og det er jo deilig betryggende! Og jeg spurte: «were they many?» «Yes,» Wilfred said, «many, almost two!» Hahaha! Almost two, altså neste to, og det er tydeligvis mange! Men jeg klarte å holde meg fra å le!
Onsdag da jeg var kommet hjem dro jeg inn til byn med Keith en kjapp tur, og vi var så heldige å treffe på Sister Pot (sør-afrikansk sykepleier som jobber her) som kjørte bil, og vi slapp å ta minibuss! Og hun skulle bare være i byn en times tid, så det var også heldig, så slapp vi å henge rundt og vente på transport. For det er nemlig lite gøy å ta minibuss tilbake med fullt av varer! Etter på gikk jeg til markedet og handlet litt mer (ting som jeg får her, men må til byn for å få feks kjøtt og myggspray osv...), og spiste lunsj med Isabelle.

I dag har jeg vært i landsbyen til Wilfred på besøk. Det var ca 45 minutter å gå før vi var hjemme hos han. Det var en fin tur, og godt å bevege seg litt skikkelig igjen! (ikke bra med to uker ferie...) Der traff jeg konen og minstejenten hans (som selvfølgelig var livredd for meg), moren, søsteren, svigerinner og svogere osv osv... Masse folk. Og skikkelig afrikansk landsby. Greit, de hadde ikke mudhut, men det er så enkelt som man kan få det etter det. Ingen strøm eller innlagt vann, sær sær pynting i huset, og geiter og høns som tråkker overalt. Og selvfølgelig hull-i-gulvet-do. Jeg fikk lunsj, nsima med kylling (kylling brukes bare når det er skikkelig fest og feiring, men det er tydeligvis stas når hvite kommer på besøk) og så hadde jeg med meg noen enkle gaver til konen og ungene hans. Etter lunsj viste han meg der han dyrker mais, så jeg fikk en ordentlig omvisning i landsbyen (og med landsby så snakker vi ca 20 hus, spredt godt utover!). Og det er så leit å se, for nå når de har dyrket maisen sin, så er de helt avhengig av regn, men det har regnet altfor lite så langt i regnsesongen (selv om i skrivende stund så pøser det ned ute og lyner og tordner) og mye av maisen står i fare for å bli ødelagt. Og dette er jo ting som de er helt avhengig av! Så når det regner her nå, så håper jeg virkelig det regner i landsbyen hans også, for det er nemlig ikke selvsagt. Det er mye lokale regnbyger her. Og da snakker vi skikkelig lokale! Som i den gangen jeg kjørte inn i Haukelandstunellen og solen skinte, og kom ut på andre siden og der pøste det ned!

Jeg var nedom jobben etter turen vår, og der er det helvete på jord for tiden. Det er jo malariasesong, og det er bare så vanvittig mange syke folk, spesielt barn! De har opp mot 70 innleggelser for dagen (kun barn), og da jeg var innom childrens ward var det lang kø utenfor avdelingen av folk som bare venter på å få intravenøstilgang og bli lagt inn. Dette er en avdeling med ca 30 senger, og de hadde 140 barn innlagt!!! You do the math! Så jeg har bestemt meg for å begynne på jobb igjen i morgen, i stedet for mandag, for de trenger virkelig all den hjelpen de kan få! Men det var kjekt å se folk igjen da, og alle var glade for å se meg også!

I kveld kommer det åtte stk her på pizza og film. Det blir kjekt!

Godt nyttår! 2011!

Nyttårsaften på Likoma Island var veldig kjekk! På dagen var det selvfølgelig bare strand og badeliv (som de siste to ukene har gått ut på) og om kvelden var det deilig middag! Den tyske bataljonen var der selvfølgelig enda, men de har blitt om mulig litt mindre framtredende. Da klokken nærmet seg tolv ble det gjort opp bål på stranden og alle var klar for å ta imot det nye året! Men det var takket være en gratis shot som noen av oss fikk av Josh, for rundt klokken ti var endel av oss ganske segen. Og da er det alltid bra med en shot (ikke sant NYC-gjengen!?). Klokken ble tolv, Josh spratt champangen og delte rundt med oss alle (IKKE tyskerne) og vi var alle glade og koste oss! Endel av tyskerne hoppet uti og ville nakenbade, og etter en stund kom han ene løpende opp av vannet, blodet fosset fra hodet! Vet ikke helt hvordan han klarte det, men det var jaffall et ganske stort kutt, men ikke så dypt og det var helt rent, så etter et par minutter blødde det ikke så mye og vi bare la på kompresser. Men det så ganske skummelt ut en stund, for det var ganske mye blod!
Ganske mange folk gikk i seng like etter midnatt, og tilslutt var det bare meg, Becky, Josh, Evans, Bernie, og tre andre lokale helter som holdt ut, til klokken tre. Hadde det veldig kjekt! 1. nyttårsdag var ikke fullt så kjekk, men det er den jo som oftest ikke.

Dagen gikk med til å vente på å reise egentlig, selv om vi visst at båten ikke skulle komme før sent, sånn ca 19-tiden. Men vi koste oss og solte og badet, og spiste middag før vi ble kjørt til båten. For jeg skulle nemlig ta båten, for flyet var fullt. Det var litt av en opplevelse bare å komme seg ombord. Vi ventet først ca to timer på at en liten båt skulle ta oss ut til den store båten. Så det var 100 mennesker trykket sammen på en liten brygge. Og så var det bare å kjempe seg ombord, ca førti stk med masse bagasje i en båt som var ment for 22 stk... Så var det å komme seg ombord på den store båten, opp en stige med stor sekk på ryggen, og så var jeg endelig ombord. På nedre dekk er det tredje klasse. Skikkelig trangt og fullt av bagasje, dyr, flyttelass o.l. og folk sov der overalt. Oppå bagasjen sin, under, der hvor de fikk plass. Dekket over, andre klasse, var litt bedre, ikke fullt så trangt og så var det første klasse på toppdekket. Under åpen himmel. Og takk og lov for at det var fint vær, for ellers ville vi vært søkk våte. Ja, vi holdt altså til på toppdekket. De har et par madrasser som de leier ut, men da vi kom til var de selvfølgelig okkupert av en enorm gjeng med tyskere... Damn those germans! Vi kom oss vel avgårde i tolvtiden, men det var ikke mye søvn å få den natten. Hardt underlag og masse folk, og etterhvert var det ikke engang plass til å ligge helt utstrakt. Vi ankom Nkhata Bay kl åtte, og vi brukte sikkert to timer å komme oss av båten. Så var det bare å finne en buss som kunne kjøre meg til Salima. Og det gikk jo smertefritt. I det jeg kom til «busstasjonen» var det en buss og jeg fikk siste setet! Oh lykke! Ikke en minibuss, men heller ikke en vanlig buss, noe midt i mellom. Og selvfølgelig var bussen allerede full av tysker... Men det var en lang og slitsom tur, og bussene stopper jo hele tiden for å laste av og på folk, det er nemlig ingenting som heter bussholdeplasser her i landet. Og på et tidspunkt var det så mye folk på bussen at det var en mann som satt på skulderen min... Da vi var litt over halvveis måtte alle ut av bussen, for den skulle ikke lengre, vi måtte alle over i minibusser. Til tross for at bussjåføren hadde lovet, opptil flere ganger, at den bussen skulle helt til Salima... Men men... Jeg kom endelig fram til Salima, etter ca syv timer i buss, og gjorde litt shopping, og kastet meg på et lasteplan for å komme videre til Senga Bay og Cool Runnings. Der var Nicky allerede ankommet og møtte meg med en god klem og en kald øl! Utrolig deilig! Jeg var gjennomvåt av svette, tørst, sliten, så en iskald Carlsberg var virkelig på sin plass! Jeg hoppet uti sjøen, tok meg en deilig og etterlengtet dusj og pusset tennene (som jeg fant ut jeg ikke hadde gjort på ca 30 timer... Så var det deilig Chambo-middag (de har virkelig den beste chambofileten på Cool Runnings!), et par drinker og tidlig i seng! Utslitt! Sov som en stein! Våknet deilig uthvilt og klar for en dag på stranden (ja jeg sa jeg var litt lei av å sole meg og bare ligge på stranden, men det var veldig deilig fordet om! Jeg var kanskje litt lei av å være på samme plassen i to uker, med nye folk hele tiden og ingen venner...). Keith er ikke kommet enda, for å være ærlig så tror jeg ikke han kommer, han fikk ikke fri fra jobb, så hvis det viser seg at han ikke kommer i det hele tatt så reiser jeg hjem i morgen. Og det skal bli ganske deilig. Det er alltid det etter ferie, jeg syns det er deilig å reise hjem. Jeg har ferie hele denne uken også, men det kan jo hende jeg drar på jobb noen dager, vi får se. Mamma og Renathe kommer jo i mars, så jeg må ha litt ferie tilgode.

Nå er det blåst skikkelig opp til storm her, det lyner og tordner, men regnet har heldigvis ikke startet enda. Håper det holder seg sånn. Og jeg håper at det er fint vær igjen i morgen, en siste dag på stranden hadde vært deilig!