Olivia, Finess, Wilfred, Maria og meg
I ambulansen på vei hjem fra Lilongwe
I helgen ble det altså til at jeg danset litt på kvelden... Ikke så veldig sjokkerende kanskje? Jeg kom inn til byn og hang med gutta på woodmarket en stund, traff flere andre kompiser, spiste lunsj, og ble ganske kjapt overtalt til å bli i byn den kvelden, en siste natt ute på livet! Er ikke så vanskelig å overtale... Og som dere sikkert skjønner så er det mye lettere å bli venner med gutter her, de er liksom rett fram, ærlige, lette å prate med, mer opplyste og orienterte enn jentene. Så da blir det til at det blir flere kompiser enn venninner. Men ja, det ble en lang og morsom kveld, vi var alle innom flere forskjellige barer først, før vi fortsatte til nattklubbene. Og den siste vi var på forlot vi i halv sekstiden, dro rett til Mufasa Backpackers og «sov» et par timer, ikke så lett å sove når man overnatter på dorm (dvs et stort rom med mange senger, deler med andre fremmede, men det er billig og greit, så da blir det sånn!) Jeg dro til Nkhoma ut på formiddagen, skulle egentlig spise lunsj hos Rob og Rithu og ungene (britisk/indisk ektepar med tre unger som har vært i Nkhoma et par måneder nå, han er apotektekniker, hun er lege) klokken tolv, men siden jeg våknet klokken elleve, så var det rett og slett umulig å gjennomføre, og jeg ble veldig glad da jeg fikk melding av Rob halv tolv om vi heller kunne gjøre det klokken tre, for de var alle opptatte på formiddagen! Lucky me! Minibussen hjem var en utfordring, måtte skifte buss tre ganger for å fylle opp en, i stedet for å dra med to halvfulle, så det tok sin tid, men jeg kom frem tidsnok til middag! Som enda en gang ble utsatt til klokken fire. Middagen var strålende, ungene noe irriterende, men alt i alt var det vellykket!
Mandagen var vi med på morgenrapporten på sykehuset, bare for å si at nå reiser vi snart, og vi fikk varme ord fra både Sam og Dr Morton. Så hang vi litt på sykehuset, fikk gjort unna litt planlegging og vi fikk et par letters of recommendation. På kvelden kom James og Jessi og hang med oss, vi drakk litt vin og koste oss.
Tirsdag dro Maria og meg inn til Lilongwe, skulle gjøre ferdig handling til den o' store kakefesten vi skulle ha onsdag. Så vi dro tidlig inn til byn, fikk skyss av en clinician på sykehuset som vi traff tilfeldig, og vi splittet vel opp når vi kom inn til byn, Maria skulle handle litt til seg selv på diverse butikker, jeg ville treffe kompisene mine og si hadet. Uff, det var ikke kjekt. Er jo blitt glade i de! Vi spiste lunsj og bare hang sammen. Så var det tid for Maria og meg å handle inn alle ingrediensene, og jeg hadde snakket med en av sjåførene fra sykehuset som var i byn, og han skulle tilbake til Lilongwe i tretiden. Så vi kunne sitte på. Luksus! Trodde vi... Vi ble plukket opp kvart over tre, det var kun en annen person i bilen, og vi tenkte at dette kom til å gå fort. Men så skulle vi plukke opp to til, som hadde masse ting de hadde handlet inn til sykehuset, og så skulle vi fylle opp en 50 liters tank vi hadde i bilen med diesel, og det var jo forsåvidt greit, men etter det plukket vi opp fire personer til, og det var allerede trang da. Så var det bare ett ærend igjen, vi skulle innom en landsby og gjøre et eller annet, men det vi fant ut etterhvert, etter å ha kjørt tre kilometer feil på en humpete og støvete vei, var at vi skulle plukke opp enda to til, og de hadde i tillegg en svær TV med seg. Hjelpe meg, det var så trangt og ubehagelig, det ble mørkt, og vi var hjemme halv syv. Utslitt og lei!
Onsdag var siste dagen vår i Nkhoma. På morgenen var jeg på sykehuset og snakket med folk, fikk skrevet ut litt papirer, ordnet det aller siste vi trengte til vår avreise torsdagen. På ettermiddagen hadde vi invitert de fleste vi kjenner (og det er endel) og hadde fått Victor til å hjelpe oss med å bake. Jeg er jo ikke noe særlig til å bake (jeg kan det, men jeg liker det ikke), og var veldig fornøyd med hjelpen han gav oss. Vi hadde kjøpt inn tolv kasser med brus, og folk begynte å komme i tretiden. Og det var masse folk innom. Både hvite og svarte, og malawierne er så utrolig freidige/frekke! De forsyner seg med en haug med kaker på fatet, sånn at det absolutt ikke går an å få mer oppå, og så stapper de det ned i vesken sin, eller en pose, og så går de og forsyner seg på nytt! Herlighet! Vi hadde jo ikke nok kaker til alle til slutt! Og det var mye grining! Uff, skikkelig fælt å si hadet til alle! Vet jo ikke om jeg noensinne kommer til å se de igjen! Og det er mange gode venner jeg forlater der!
Da det ble mørkt dro folk hjem, Jessi, James, Mirte, Gomez og Bertha ble igjen. Gomez og Bertha hang med Maria på rommet og prøvde å ompakke koffertene hennes, Jessi, James og Mirte hang med meg i stuen og hørte på musikk og drakk vin. En siste kveld med gode venner! Jeg sov faktisk godt den natten, men våknet klokken fem. Pakket noenlunde ferdig, tiden gikk ufattelig treigt, hadde ingenting å gjøre på, var kvalm, orket ikke spise, var trist, alt var kjipt, og det var masse folk der. For alle ville følge med oss til flyplassen. Gomez, Bertha, Olivia m/ 2 unger, Elisabeth (Olivias mor), Victor, Leman, osv osv... Så da bilen endelig kom (faktisk on time) klokken ni, sa jeg hadet til Jessi og James som var kommet for å se oss avgårde, jeg var tom for tårer trodde jeg, men hadde meg et sammenbrudd i bilen. Men så var det slutt. På flyplassen ble folk igjen og ventet med oss, og en kompis fra Lilongwe kom og for å si hadet. Det var koselig!
Da vi endelig var innsjekket og klar for å reise, så føltes plutselig alt så mye bedre! Det var egentlig helt greit å reise hjem. Vi var klare! Nå var alt det kjipe med å si hadet over, og en ny etappe kunne begynne. Hjemreisen. Treffe alle igjen, som har vært så sårt savnet de siste ti månedene.
Så nå er jeg ferdig innflyttet hos mor og far, fått egen seng på Lasse sitt rom, eget klesskap og egen skuff på badet. Og den gode nyheten fra folka som leier leiligheten min, at de mest sannsynlig flytter i slutten av mai, ikke slutten av juni, som er kontrakten. Det er jo fantastisk! Det setter jeg utrolig stor pris på!
I morgen formiddag er det tid for Cafe Opera igjen, med alle jentene mine! Og sikkert noen av guttene også! Gleder meg veldig, har faktisk sommerfugler i magen!
No comments:
Post a Comment