I helgen var vi i Senga Bay, bodde på Cool Runnings. Det er et utrolig kult (!) sted, ganske lite, billig og rett på stranden, og de har verdens aller beste chambofilet! Jeg spiser ikke annet når jeg er der. Og det har vel blitt til stamstedet vårt her, jaffall når vi er i Senga Bay, for det er der det er lettest og kortest å reise, hvertfall når man ikke har egen bil... Så Maria, meg og tre nederlandske sykepleierstudenter reiste ganske tidlig fredagen, tok oss en velfortjent fridag, og hadde det veldig deilig med fint vær hele helgen. Det var litt overskyet (sånt vær som gjør at man tror man ikke blir solbrent, men så blir man det likevel), men det var bare deilig, for det var ikke altfor altfor varmt. Og nei, jeg ble faktisk ikke solbrent, kun en gyllen lett rødfarge (kan sikkert kalle det en veldig mild grad av solbrenthet), men jeg vil ikke kalle det solbrent. For jeg var flink å smøre meg! Når man nærmer seg tredve begynner man vel å lære av sine feil? På lørdagen kom Keith, han hadde ikke fått fri fredagen, og han hadde sin første tur til Lake Malawi, og første tur ut i vannet. Han har aldri badet før! Og han syns det var veldig stas! «This is cool!», var hans første ord! Og jeg så at han syns det var veldig kjekt! Jeg kom i snakk med en dame fra Australia (dame, jente, aner rett og slett ikke hvor gammel hun var, veldig ubestemmelig. Men hun het jaffall Sky, og var veldig spesiell. Hun er vel noe som jeg kan betegne som en traktorlesbe, men hun var hetero og hadde type i Zimbabwe, men det hadde ikke overrasket meg om hun kom ut av skapet en dag! Hun vokste på meg, jeg ble vant med hennes væremåte, og på kvelden lørdagen gikk Keith, Sky og meg inn i landsbyen for å finne en lokal bar. For det er nemlig veldig dyrt øl (10 kr) på Cool Runnings, og Keith ville veldig gjerne finne noe som var billigere. Og det er ikke vanskelig å finne lokale barer, det er bare å følge den elendige lyden av sprengte høyttalere. Den første vi kom til var så utrolig shabby! Jeg har ikke vært på verre barer, og ikke hadde de mer øl igjen heller! Men meg og sky endte opp med å kjøpe en flaske med lokal gin (ølflaskestørrelse) og to cola, så vi «koste oss» med deilige drinker! Keith ville ikke ha disse sterke sakene, så vi var nødt å gå videre til neste bar, så vi kunne finne øl. Og det gjorde vi. Og den neste baren var bare et ørlite hakk bedre enn den første... Men vi hang der en stund, fikk selvfølgelig MASSE oppmerksomhet, og småpratet med drita fulle guttunger og prostituerte. Og en av guttene som var i baren hadde et veldig fint ord på de prostituerte, de var rett og slett ansvarlig for costumer care! Syns det var en fantastisk betegnelse! Jeg lo! Men etterhvert skulle de stenge denne baren, klokken var jo alt elleve (!) for alle skulle i kirken i morgen... Jadda... Vi dumpet innome en tredje bar, som faktisk var veldig presentabel, og vi lurte voldsomt på hvorfor ingen hadde vist oss denne baren tidligere. Så vi så shabby ut? Men det ble en kort visitt, for de stengte halv tolv... Så da gikk vi hjem, passelig fulle og fine, og sjanglet oss gjennom bekmørke «gater» til Cool Runnings. Søndagen var vi lite granne reduserte, og det var deilig å bare være i vannet en times tid. Keith, Sky og meg dro avgårde med minibuss i tolvtiden, de andre hadde arrangert med Frank at han skulle hente de, men det var jo ikke plass til oss alle. Da vi kom til Salima, etter en halvtimes tid bakpå lasteplanet på en truck, måtte sky og meg ta ut penger. Minibussen fra Salima til Lilongwe var egentlig klar for å dra, men de ventet på oss mens vi tok hver vår sykkeltaxi til nærmeste minibank. Ganske kult egentlig. De tilbyr sykkeltaxi nesten overalt, men jeg har aldri benyttet meg av tilbudet. Så vi slang oss på hvert vårt bagasjebrett og ble fraktet fem minutter til minibank, og tilbake og rett i minibussen. Og det er den mest fantastiske minibussturen ever! Den stoppet en gang i løpet av to timer! Det var luksus det! Men det var jo tydeligvis en direktebuss, som da ikke skal stoppe for alt og alle.
Da vi kom frem til Nkhoma (vi forlot Sky i Lilongwe, hun skulle videre til Zambia) fikk Keith en melding av en tidligere klassekamerat, om at han var ventet i Blantyre, på jordmorvidereutdanningen. Regjeringen skulle betale for skolen, og han skulle fremdeles få lønnsutbetaling fra Nkhoma. De skulle begynne mandag. Han har ikke hørt et ord om dette, og ble både glad og stresset og overrasket, visste ikke helt om det var sant, men det var det altså, så han flyttet nesten på dagen. Så nå er han flyttet, og det syns jeg er veldig leit. Han er en veldig god venn, selv om jeg er veldig glad på hans vegne, så blir det litt kjedelig for meg. Men men, sånn er livet?
Det er altså nederlandsk invasjon her for øyeblikket... Ikke like gale som den tyske på Likoma Island, men de er mange. Og de snakker for det meste nederlandsk... De fleste av dem er selvfølgelig hyggelige, men de er så mange! Sykepleierstudenter, medisinstudenter, leger, folk som jobber med bygging osv osv... Og det er middagssamlinger hele tiden, og det er jo veldig hyggelig, men jeg orker ikke så mange mennesker flere kvelder i uken. Det er ikke koselig, det blir bare masse høflighetsfraser. I kveld skippet jeg middag i guesthouse, og i kveld har vi invitert Isabelle og James hit til oss, ingen flere.
I dag fikk jeg pakke! Fra Kari! Såååå koselig! Langt koselig brev, sjokolade, suppeposer, gele, tørkede høstblader fra Bergen og kryssordblad! Hadde helt gitt opp å få flere pakker her, men da er det kanskje håp for de andre som også er sendt men ikke kommet fram! Pakken fra Kari ble sendt 20. oktober, og mottatt 2. februar... TIA (This Is Africa)!
Jobben for tiden er grei nok, alle er tilbake fra ferie, det er ikke så gale travelt, og vi skal begynne å jobbe med workshopen vi skal ha i slutten av måneden. Og det er ikke fullt så gøy. De fleste legger det meste av ansvaret på Maria og meg, men det nekter jeg å gå med på. Da kan det heller være, jeg trenger ingen workshop! Verken ledelsen eller Nyathipa eller Bertha gjør noe særlig, men det skal de virkelig få lov til snart. For jeg har ikke tenkt å sitte med alt på mine skuldre og i mitt fang og overalt! Det kan de bare drite i! Ganske frustrerende, og kjipt, for Solveig og to leger fra Haraldsplass kommer jo hit 14. februar og det er da vi skal ha workshopen, så da må alt være i stand.
Og vi har begynt å trekke oss ut mer og mer fra emergencyrommet og turnusen i OPD, nå må sykepleierne klare seg selv der, vi reiser jo snart, og jeg tror det skal gå bra, nå er Florence tilbake fra ferie, og hun er virkelig interessert! Så det er kjekt! For hun er jo sjef for OPD!
No comments:
Post a Comment