Linken utenfor huset til Wilfred, sammen med Wilfreds mor og svigerinne.
Det er altså 84 dager igjen til vi skal reise hjem. Har ikke den verste hjemlengselen (føler jeg har sagt dette før), men det skal bli deilig å se alle igjen! Tenk, jeg gleder meg til å se dere alle igjen! Satser på at det er gjensidig!
I dag har jeg vært på immigration for aller aller siste gang (føler jeg har sagt dette før også, men det var altså feil...), for nå har jeg endelig fått det offisielle brevet om godkjent midlertidig arbeidstillatelse og måtte gå på kontoret deres og få stempel i passet! Så det er jaffall deilig å ha gjort! Så nå kan jeg strengt tatt være her til 14. oktober 2012...
Hverdagen her går sin gang og jobben er ikke så gale for tiden, faktisk er det mye roligere enn jeg hadde ventet meg i denne perioden. Det er selvfølgelig masse syke folk og spesielt unger, men vi klarer liksom å komme gjennom alt. Ingen som har dødd enda. Bortsett fra på tirsdag, da kom det inn en mor med ungen å ryggen, de hadde syklet langt fra et helsesenter (for hun hadde ikke råd til å betale ambulanse) og ungen var allerede død, og han hadde vært død minst en time, leddene var begynt å stivne... Det er så tragisk når sånt skjer. Hun hadde ikke penger til å betale ambulansen liksom! Er det mulig!?!?
I kapellet på onsdag (det er gudstjeneste hver onsdag fra syv til åtte om morgenen) hadde Sam snakket masse om meg og Maria og prosjektet og rommet vårt og hvor bra det var og hvor mange liv vi har reddet og hvor stor forskjell det har gjort! Veldig kjekt å få høre det i offentlighet, ikke bare ansikt til ansikt!
Og i går natt fikk en senior clinical officer mest sannsynlig hjerteinfarkt og så hjertestans, og Dr David Morton sa at hadde det ikke vært for rommet vårt så hadde han nok ikke overlevd! Kult eller??? Hihi! Det er litt stas!
Genseren jeg strikket er forresten ikke så veldig fin... Men jeg må prøve å fikse på kragen litt, så kommer det seg nok...
No comments:
Post a Comment