15. februar – Foten fra helvete (x2 strengt tatt...), besøk fra Norge og svettelukt fra Malawi...

Forrige uke var jeg med på den verste sårrevisjonen noensinne. Det var kommet inn en gutt, ca 12-15 år, og hele fotbladet hans var et eneste stort væskende gult og svart sår. Det luktet selvfølgelig død (siden store deler av foten var død...), gutten hadde kjempevondt og vi måtte legge han i generell anestesi med Ketamin og Diazepam. Da han var sovnet fikk vi sett litt nærmere på foten hans, og lilletåen var falt av. For lenge siden... Før vi begynte måtte vi tømme foten hans for blod (husker ikke hva det heter, litt for lenge siden jeg har vært på kirurgen...), og så var det bare å begynne og grave i såret, jeg fikk den herlige oppgaven av å holde foten hans høyt. Og det var så ekkelt! UUUuusssjjj! Og de skar av tre tær til. For de var helt døde, det var ikke bein inni de engang, så det var bare å kutte av med et skalpell. Og hele såret ble skrubbet for dødt vev til de blødde friskt. På et tidspunkt her kjente jeg at jeg ble litt lett i hodet og svimmel, så jeg måtte bare ta meg en tur ut. Daniel og Dickson syns det var ekstremt morsomt, de lo masse av meg etterpå. Daniel er ortopedisk clinical officer her, og han elsker selvfølgelig bein og brudd, alt det som jeg hater! Og han elsker at jeg hater det! Og skal alltid ha meg med til å reponere brudd og gipse og dra og høre og kjenne hvordan det knaser og knirker i beinsplinter som gnisser mot hverandre! Ææææææsj! Jeg blir kvalm bare av å skrive om det! Nok no!

Den andre foten er en helt annen historie. På fredag var jeg på konsert med Isabelle i Lilongwe, vi så The Black Missionaries, et malawisk reaggeband, utrolig gøy! Danset masse, drakk litt (...) og hadde det rett og slett fantastisk! Etter konserten endte vi opp på en nattklubb, med mer dansing, masse folk, øl, mat, til solen stod opp! Men det er ikke så lett å gå i trapper når man har spist så mye, så jeg jeg tråkket over på siste (heldigvis) trinnet og trodde jeg hadde brukket ankelen. Nå blir jeg kvalm av å tenke på det, mitt eget beinbrudd! Tror jeg hadde besvimt! Men ankelen var heldigvis ikke brukket, selv om jeg ikke var overbevist om det før etter 24 timer, nå er den så og si normal, eller det ser ut som jeg har litt hjertesvikt i foten, skulle sikkert hatt meg en støttestrømpe...
Ja, og så ble kameraet mitt stjålet på nattklubben. Kjipt. Jeg har til og med bilde av folka som gjorde det, tatt med mobilkameraet mitt. Isabelle og meg kom hjem til Nkhoma i femtiden pm, og kl seks var jeg i seng, sov til halv åtte neste dag. Sleeeeten!

Svettelukten min her lukter annerledes nå... Hmmm... Litt rart.

I går var Sam, Nyathipa og meg i Lilongwe og hentet nordmenn på flyplassen. Det var Solveig (sjefen min), Arnbjørn (sjefen til Solveig, sikkert strengt tatt min sjef og?) og Vigdis, anestesisykepleier og jordmor som jobber på operasjonen på Haraldsplass. Det var veldig kjekt å se Solveig igjen, og de to andre er også veldig koselige. Kjente ikke de fra før. De var selvfølgelig ultratrøtte og hadde ikke sovet noe på flyet, så de tok seg en lang hvil når vi kom fram til Nkhoma. (Merkelig, ultratrøtt er faktisk et ord i ordlisten her, det kom ikke rød strek under!) Jeg hadde et møte klokken fire med Sam, Nyathipa, Bertha, Matron og Reyniere, om workshopen vi skal ha neste uke. Det var ikke så veldig bra møte, for vi fant ut at vi har rett og slett ikke penger til å ha workshop i fire dager x 2 omganger, bare 2x2 dager. Og da er det mye som må gjøres om på. Men det er bare sånn det er, folk her blir trukket i lønn når de ikke er på jobb, altså de blir trukket i lønn når de er på workshop, derfor må de få betalt for å være med. Og da begrenser det seg litt hvor mange dager vi kan holde på de. Men men, det går seg vel til...

Solveig og Vigdis hadde med seg litt ting til meg, aviser hjemmefra, sjokolade, fårepølse, snop og blad fra Irene (tusen takk!!!) og et nydelig brev fra Torill og Bentemoren! Det vare et omskrevet brev som vi bruker å sende til kommunene når pasientene er ferdigbehandlet og ikke trenger sykehusopphold lenger, men de kan ikke reise hjem, altså de trenger sykehjemsplass. Og da må kommunen betale for pasientene etter et visst antall dager. Dette brevet heter «Varsel om kommunal betaling for utskrivningsklar pasient». Det var fint omskrevet til «Varsel om kommunal betaling for reiseklar pasient». «Det søkes med dette om permanent oppholdstillatelse i mitt gamle hjemland. Fru Andersen (Torill) vil garantere for økonomien i det hele. Eventuelt fru Heiervang (Bente). Har norsk pass. Spesielle kjennetegn: Blid, brun, sosial, reiseglad, matglad og festeglad, liker tapas og håndarbeid. Gute reise Zuruck!». Det var et fantastisk brev! Så koselig! Gleder meg sånn til å se dere alle igjen på hjerte/lunge!

Og på søndag fikk jeg melding av mamma om det var plass til en person til når de kommer hit i mars, for Lasse ville også være med! Enda mer fantastisk! Gud så kjekt! Gleder meg vanvittig! Og i går snakket jeg med mamma og Renathe på telefonen, var veldig koselig! Det som ikke er koselig er at farmor er veldig syk nå, og det er ikke så lett å sitte her når hun er så syk der hjemme. Litt trist for meg. Håper det går bra til jeg kommer hjem.