I have had some days in Lilongwe (LL) now, came back on Monday with a minibus, quite pleasant trip if I can say that, and I met up with some friends here. We had some beers in a bar, and some more, and finally we went to a nightclub. Going out dancing in this country is so much fun! A lot more fun than back home, cause here everybody dances! And of course everybody are such good dancers, so you have to have your confidence right to be comfortable at the dance floor!
Tuesday I woke up and really wanted to go to the lake! So, the benefit of having good friends with cars made that possible. It was just a short trip, one sleepover at Cool Runnings in Senga Bay, and it was even an early evening, cause I was kinda tired after last night. So to bad at 8.30pm and up at 7.30am. I had my beauty sleep you can say. But it was so nice to come back there, and as everywhere else, nothing had changed. It was good to see Tiger and Isaac again, the rastaguys at the beach there. They are always so funny and smiling, and of course always high on whatever it is they are smoking. It is very easy to get hold of cannabis in this country, they grow much of it here, its called Malawian Gold. For myself I am not smoking that stuff, but a lot of people do, and so many places you go you get the question if you want some Gold. There is no pressure of any kind, just like if they ask you if you need a newspaper or a bottle of Coke.
We all came back early from the lake, left around twelve, and on our way back we stopped at a private girls boarding school. One of the guys cousin went there, so we stopped to check on her and give her some pocket money. It was a nice school, approx 140 pupils in three different standards (classes), I think they where all in the age from 14 to 17, and they all stay at the school there.
When we came to LL I went to buy some tickets for the Lake Of Stars festival, I already had mine, but there was some people in Nkhoma that needed theirs. Here we pay for a full three day festival 310 NOK, or 54 USD. And it is actually three full days. And it is so nice! The program this year is also so great, check it out on www.lakeofstars.org
Last night I was invited with some of my fellow Norwegians to a very nice restaurant in City Center. It was a Chinese restaurant and we had the most beautiful meal! The food was so good, so if your looking for a good Chinese restaurant when you are ever in LL you should find Golden Peacock Hotel.
So I met all these new Norwegians, some had been here for long, some just for a few weeks. But it was very nice people all of them, most of them working in the hospital where I am going to be, and it is good to have some more contacts around town.
This morning I am going to come with Jessi and James to the airport to pick up Isabelle. We are going straight back to Nkhoma, spending the night there, and then leaving for Lake Of Stars tomorrow morning.
Thursday, September 29, 2011
Sunday, September 25, 2011
25/9/11 - Enjoying home!
On Friday I went back to the hospital during the morning. I finally met Gomez, my dear good friend, and of course a lot of other people. I chilled at Ingrid and Gunhilds house during their three hour lunch break, and I went home to the cottage to relax. Jessi had spent the day working and she came back and we had dinner. It was an early night.
Saturday Jessi and I went to the market. We had lunch at the Banda restaurant there, and it was just like before. Same good food and good environment. We did some shopping in the market and after that I went to Gomez house to chill and hang out with her. We had some catching up to do. And then I helped Jessi empty a house that a house that was left with all things, because the person that lived there got sick and had to leave for home in a rush. It was a bit strange to go through all the personal things she had, since we both knew her and was sorry that she was sick and had to leave.
In the evening we went to Ingrid and Gunhilds house to have dinner, very nice lasagne, and James and Ute came as well, we had some wine and a funny evening.
Today there is a goodbye-party for Dr Will, that has been here for four years, but I don't know if I'm going. There will probably be some management people there that I don't want to see, especially in that setting. I would like to meet them and talk to them, but in a different setting.
Planning on going to Lilongwe tomorrow, Monday. Not much to do here for me now, when everyone is working all day. But I will definitely go back soon, especially since Isabelle is coming here on Thursday. Will be cool to see her again.
Saturday Jessi and I went to the market. We had lunch at the Banda restaurant there, and it was just like before. Same good food and good environment. We did some shopping in the market and after that I went to Gomez house to chill and hang out with her. We had some catching up to do. And then I helped Jessi empty a house that a house that was left with all things, because the person that lived there got sick and had to leave for home in a rush. It was a bit strange to go through all the personal things she had, since we both knew her and was sorry that she was sick and had to leave.
In the evening we went to Ingrid and Gunhilds house to have dinner, very nice lasagne, and James and Ute came as well, we had some wine and a funny evening.
Today there is a goodbye-party for Dr Will, that has been here for four years, but I don't know if I'm going. There will probably be some management people there that I don't want to see, especially in that setting. I would like to meet them and talk to them, but in a different setting.
Planning on going to Lilongwe tomorrow, Monday. Not much to do here for me now, when everyone is working all day. But I will definitely go back soon, especially since Isabelle is coming here on Thursday. Will be cool to see her again.
Coming home!
I just spent my first day back in Malawi. Not much have changed, people are as friendly as they where, it is as hot as it was, and things go as slowly as it did. And I love it!
Yesterday I arrived in Lilongwe at 9.35am, on time! The flights where amazingly all on time, and no delays. I even got to sleep a bit on the night flight from Amsterdam to Nairobi.
When arriving in Lilongwe I had a friend pick me up, cause the Norwegians that was suppose to pick me, was advised not to drive in town this week, cause there was suppose to be some demonstrations, which in the end didn't take place, so a arrived in a town so quiet I had never seen it before! It could be Sunday at church hours.
Before I went to my new home, we stopped at some shops to by some things I needed, a mosquito net, mosquito repellent, wine and some simple food. It was nice to walk in these shops again, and get the things I needed.
When we arrived at my house I was totally overwhelmed! It is huge! And with a big garden with two (!) swimming pools! Even though they are empty of water, they will hopefully soon be filled with cool, clean water! It was so great to see this house! And inside, I would call it a castle, there are two floors, three bedrooms on 2nd floor, two bathrooms, and 1st floor has two bedrooms, one bathroom, one living room, one dining room, one kitchen, and all the rooms are BIG! After some hours I still got lost!
So for now I have a room on the 2nd floor, but I will have to move next month, cause there will be a midwife coming from Voss and she is supposed to have my room, but the room I am supposed to have doesn’t have a bed yet... But I don’t mind moving, I'm still so thankful that Haukeland University Hospital lets me live there without paying any rent! It is so nice of them!
I went out in the afternoon again, did some more shopping of things I had seen that I missed in my room, and I met some friends, we had lunch and some beers. I was so nice to see them again. And they all say I have changed, but I can't see that, probably my color! I'm a mzungu (white person) again!
In the evening I met Tone and Frida. Tone is a bioengineer from Haukeland that is working in Kamuzu Central Hospital for a year, and Frida is her 15 year old daughter. They moved to Malawi three weeks ago. I talked a lot to Tone that evening, and she seems like a person I would really enjoy living with, and I don't think Frida will be any different.
I tried getting in order in my room, but it doesn't have much space to place things, just one closet, so I will need to buy some shelves and baskets to have all my stuff in. I can't leave them all on the floor.
I slept like a baby that night, even though I went to bed at nine, cause now I have to get used to the early darkness again, so at nine I felt it was eleven. It gets dark at six here. And at six also the power went off, so I could really see that nothing had changed!
This morning I got up at eight, took a long (cold) shower (not that it matters....) and went to the Norwegian embassy to register, and then I went to the bank to open a bank account. It took some time, but it was easier than I thought!
So in three weeks from now I will have my Malawian bank account and VISA card! Cool!
I bought some minced meat and some wine to bring to Nkhoma, and I found a minibus. And it was a good ride, and I enjoyed going on the minibus, I'm not a very picky person, and I can handle the simple things. So I actually enjoyed, just listening to my music, looking at the nature (which is now so dry again, and everything is brown/grey) and chatting with random people.
I came to Nkhoma around 2.30pm, went straight to the hospital, and met so many friends! It was a lot of fun! Everybody is so happy to see me, but also sorry that I will not work in Nkhoma this time. And I am sorry for that too!
After meeting a lot of my dearest friends, I went to Jessi's house,where I am staying this period, and it was so great to see her as well! And James came by, but had to rush home, cause there was a dinner he was attending to. But I will see him the next days. I'm planning to stay in Nkhoma over the weekend and probably till Tuesday
Gunhild and Ingrid came for dinner, and it was very nice to meet them!
They are here now on the second round of the project that I was in last time (first round).
But there is still so many people I am missing to see, so I will probably get up early and go to the hospital again tomorrow.
Yesterday I arrived in Lilongwe at 9.35am, on time! The flights where amazingly all on time, and no delays. I even got to sleep a bit on the night flight from Amsterdam to Nairobi.
When arriving in Lilongwe I had a friend pick me up, cause the Norwegians that was suppose to pick me, was advised not to drive in town this week, cause there was suppose to be some demonstrations, which in the end didn't take place, so a arrived in a town so quiet I had never seen it before! It could be Sunday at church hours.
Before I went to my new home, we stopped at some shops to by some things I needed, a mosquito net, mosquito repellent, wine and some simple food. It was nice to walk in these shops again, and get the things I needed.
When we arrived at my house I was totally overwhelmed! It is huge! And with a big garden with two (!) swimming pools! Even though they are empty of water, they will hopefully soon be filled with cool, clean water! It was so great to see this house! And inside, I would call it a castle, there are two floors, three bedrooms on 2nd floor, two bathrooms, and 1st floor has two bedrooms, one bathroom, one living room, one dining room, one kitchen, and all the rooms are BIG! After some hours I still got lost!
So for now I have a room on the 2nd floor, but I will have to move next month, cause there will be a midwife coming from Voss and she is supposed to have my room, but the room I am supposed to have doesn’t have a bed yet... But I don’t mind moving, I'm still so thankful that Haukeland University Hospital lets me live there without paying any rent! It is so nice of them!
I went out in the afternoon again, did some more shopping of things I had seen that I missed in my room, and I met some friends, we had lunch and some beers. I was so nice to see them again. And they all say I have changed, but I can't see that, probably my color! I'm a mzungu (white person) again!
In the evening I met Tone and Frida. Tone is a bioengineer from Haukeland that is working in Kamuzu Central Hospital for a year, and Frida is her 15 year old daughter. They moved to Malawi three weeks ago. I talked a lot to Tone that evening, and she seems like a person I would really enjoy living with, and I don't think Frida will be any different.
I tried getting in order in my room, but it doesn't have much space to place things, just one closet, so I will need to buy some shelves and baskets to have all my stuff in. I can't leave them all on the floor.
I slept like a baby that night, even though I went to bed at nine, cause now I have to get used to the early darkness again, so at nine I felt it was eleven. It gets dark at six here. And at six also the power went off, so I could really see that nothing had changed!
This morning I got up at eight, took a long (cold) shower (not that it matters....) and went to the Norwegian embassy to register, and then I went to the bank to open a bank account. It took some time, but it was easier than I thought!
So in three weeks from now I will have my Malawian bank account and VISA card! Cool!
I bought some minced meat and some wine to bring to Nkhoma, and I found a minibus. And it was a good ride, and I enjoyed going on the minibus, I'm not a very picky person, and I can handle the simple things. So I actually enjoyed, just listening to my music, looking at the nature (which is now so dry again, and everything is brown/grey) and chatting with random people.
I came to Nkhoma around 2.30pm, went straight to the hospital, and met so many friends! It was a lot of fun! Everybody is so happy to see me, but also sorry that I will not work in Nkhoma this time. And I am sorry for that too!
After meeting a lot of my dearest friends, I went to Jessi's house,where I am staying this period, and it was so great to see her as well! And James came by, but had to rush home, cause there was a dinner he was attending to. But I will see him the next days. I'm planning to stay in Nkhoma over the weekend and probably till Tuesday
Gunhild and Ingrid came for dinner, and it was very nice to meet them!
They are here now on the second round of the project that I was in last time (first round).
But there is still so many people I am missing to see, so I will probably get up early and go to the hospital again tomorrow.
Monday, September 19, 2011
Departuretime
My time to departure is soon here.
I'm really excited, all packed and ready, I guess time will go slow tomorrow. My plane leaves at 5pm, so I have a lot of time to spend tomorrow, just waiting.
I have at this moment mixed feelings, I'm saying goodbye to everyone, and for a while it felt just OK, cause I know now what I'm going to, and I know the place and I love it, but I can't hide that its hard to say goodbye to my loved once.
So I'm sitting here, in my empty apartment, with only two confused cats, two big (too big) bags and whats left of my wine to keep me company.
I stole Erlend Johnsens playlist in Spotify, called Kaffi (coffee), and I think its right for my mood and feelings at this moment.
I guess this is only what to expect, it is just another phase to go through, even though I did it a year ago, but again, it was different.
I know this time that I will enjoy, have fun, be strong and challenged, and time will fly! Maybe even more than last!
And again, everyone is more than welcome to visit, Malawi is a beautiful undiscovered country, that deserves all the attention it can get!
I'll blog next time in Malawi!
As I would say there: TIONANA!
Wednesday, September 7, 2011
Time flies!
I have now decided to start writing my blog in english, so that my international friends also can read.
It is now close to my departure, I will leave Bergen and Norway in 13 days, September 20th. My plane leaves Bergen at 5pm.
After the changes that has been done with my workplans, things have settled and everything is in order, the only thing I don't know is where my house is. But I guess I will quickly will find out when I arrive in Lilongwe the 21st.
I have to give great gratitude to all the people that has helped me, and still are, I am immensely thankful. I could'nt have done this without all the help!
First I would like to name the people and companies that has given me financial support.
Helle Bennetts Allmennyttige fond, Stiftelsen Bergen Diakonissehjem, Farmor, Mamma og Pappa, Solveig Melvold, Arne og Mette Dalseide, STS, Renathe Ullestad, Arne Daviknes, Elisabeth Olsen, Inger Elise Overå og Tore Klyve, Gerd Unni Kleiveland, Kari Guntveit, Siren og Ulf Sletten, Bruktbutikken på Sletten, Apotek 1 Ulriksdal (donated all the medications I need when I leave), Ulriksdal Tannlegepraksis (cheap dentist appointment before departure), and of course everybody that has bought earrings that I made from Malawian bottletops.
There is also some anonymous sponsors.
Other than this (and please forgive me if I have forgotten anyone, and let me know so I can post it) I have to thank all my family and friends, who are mentally and practically supportive, even though you say they don't want me to leave (thats what they say...), you are there for me, support me, tell me you are gonna miss me, and right back at you, I'm gonna miss everyone I leave behind! But also remember, Malawi is a beautiful country, that I highly recommend people to visit! So why not take the opportunity now!
I will try to continue my blog as I did last time, lets all hope it works out! I like writing it and I like sharing my experiences and challenges, so bear with me and keep up the good reading!
I have had some requests to put my account number on my blog, but please write me a mail if you want to give some donations, and I will send you my account number.
My new emailadress is malawilinken@gmail.com
It is now close to my departure, I will leave Bergen and Norway in 13 days, September 20th. My plane leaves Bergen at 5pm.
After the changes that has been done with my workplans, things have settled and everything is in order, the only thing I don't know is where my house is. But I guess I will quickly will find out when I arrive in Lilongwe the 21st.
I have to give great gratitude to all the people that has helped me, and still are, I am immensely thankful. I could'nt have done this without all the help!
First I would like to name the people and companies that has given me financial support.
Helle Bennetts Allmennyttige fond, Stiftelsen Bergen Diakonissehjem, Farmor, Mamma og Pappa, Solveig Melvold, Arne og Mette Dalseide, STS, Renathe Ullestad, Arne Daviknes, Elisabeth Olsen, Inger Elise Overå og Tore Klyve, Gerd Unni Kleiveland, Kari Guntveit, Siren og Ulf Sletten, Bruktbutikken på Sletten, Apotek 1 Ulriksdal (donated all the medications I need when I leave), Ulriksdal Tannlegepraksis (cheap dentist appointment before departure), and of course everybody that has bought earrings that I made from Malawian bottletops.
There is also some anonymous sponsors.
Other than this (and please forgive me if I have forgotten anyone, and let me know so I can post it) I have to thank all my family and friends, who are mentally and practically supportive, even though you say they don't want me to leave (thats what they say...), you are there for me, support me, tell me you are gonna miss me, and right back at you, I'm gonna miss everyone I leave behind! But also remember, Malawi is a beautiful country, that I highly recommend people to visit! So why not take the opportunity now!
I will try to continue my blog as I did last time, lets all hope it works out! I like writing it and I like sharing my experiences and challenges, so bear with me and keep up the good reading!
I have had some requests to put my account number on my blog, but please write me a mail if you want to give some donations, and I will send you my account number.
My new emailadress is malawilinken@gmail.com
Saturday, June 25, 2011
New email
Vil bare minne om at jeg har ny epostadresse. Vet at noen av dere har fått den før...
I have a new emailadress! Remember to save it and use this one next time!
Linn-Kristin Hatlebrekke
Tuesday, June 14, 2011
Wannabe kjendis!
Meg og min gode venninne Gomez fra Nkhoma
Ja da var det blitt avistryne av meg! På fredag ringte de fra BA og ville intervjue meg, og selvfølgelig sier man ikke nei til noe sånt! Og da avisen kom på døren i morges så var jeg jammen meg på forsiden også! Utrolig kjekt for meg!
Jeg driver fremdeles og skriver mail til folk og fe, selv om det har dabbet litt av, føler jeg har skrevet mail til de jeg kan skrive mail til, men nå begynner jo virkelig de positive tilbakemeldingene å komme!
Jeg har så langt fått inn 35,000 kroner, fra både fond og privatpersoner, og jeg har flere andre som har sagt at de vil støtte meg, der også både fond/firma/organisasjoner og privatpersoner! Så dette går absolutt rett vei!
Jeg selger selvlagete øredobber med øl/bruskorker som jeg har tatt med meg fra Malawi, og har solgt sikkert 20 par så langt på Haraldsplass!
Jeg skulle booke flybillett i dag, men de trengte betaling innen en uke, så jeg avventer det litt. Men jeg tenker avreise rundt 20. september. Og det ser ikke ut som billetten blir så dyr som jeg tenkte, den kommer på ca 11,000 kroner, og det er med mulighet for å endre returen.
Jeg vil med dette innlegget takke alt og alle som hjelper meg, støtter meg, kommer med gode ord og meninger! Jeg setter kjempestor pris på alt!
Ja da var det blitt avistryne av meg! På fredag ringte de fra BA og ville intervjue meg, og selvfølgelig sier man ikke nei til noe sånt! Og da avisen kom på døren i morges så var jeg jammen meg på forsiden også! Utrolig kjekt for meg!
Jeg driver fremdeles og skriver mail til folk og fe, selv om det har dabbet litt av, føler jeg har skrevet mail til de jeg kan skrive mail til, men nå begynner jo virkelig de positive tilbakemeldingene å komme!
Jeg har så langt fått inn 35,000 kroner, fra både fond og privatpersoner, og jeg har flere andre som har sagt at de vil støtte meg, der også både fond/firma/organisasjoner og privatpersoner! Så dette går absolutt rett vei!
Jeg selger selvlagete øredobber med øl/bruskorker som jeg har tatt med meg fra Malawi, og har solgt sikkert 20 par så langt på Haraldsplass!
Jeg skulle booke flybillett i dag, men de trengte betaling innen en uke, så jeg avventer det litt. Men jeg tenker avreise rundt 20. september. Og det ser ikke ut som billetten blir så dyr som jeg tenkte, den kommer på ca 11,000 kroner, og det er med mulighet for å endre returen.
Jeg vil med dette innlegget takke alt og alle som hjelper meg, støtter meg, kommer med gode ord og meninger! Jeg setter kjempestor pris på alt!
Wednesday, May 25, 2011
Mai 2011 – Mye tanker, lengsel og pengeinnsamling
Som kanskje mange av dere har fått med dere, så er jeg nesten på vei tilbake til Malawi... Jeg savner det veldig mye, og har så utrolig lyst å reise tilbake dit og jobbe mer. Ikke med noe prosjekt denne gangen, men kun som den sykepleieren jeg er, helt frivillig. Men å reise som frivillig betyr jo også at jeg trenger endel penger. Så de siste ukene har gått med til å skrive kanskje femti mail til diverse organisasjoner og fond, for å spørre om det er noen som ønsker å støtte meg til å kunne reise tilbake å jobbe, helt i ti måneder til. Jeg har ikke lagt ut noe om det her på bloggen før, for det har vært så usikkert om det i det hele tatt blir noe av, men i det siste så har jeg virkelig begynt å bli positiv og optimistisk, jeg tror dette kommer til å ordne seg for meg. Så da blir det enda et år med permisjon fra hjerte/lunge – Haraldsplass, og ned i varmen med meg! Dette er mailen jeg har sendt ut til diverse folk og fe:
Hei!
Jeg er en 29 år gammel jente, født og oppvokst i Bergen. Jeg er utdannet sykepleier, vært det i syv år nå, og jeg jobber ved Haraldsplass Diakonale Sykehus i Bergen. I ti måneder, fra juni 2010 til april 2011, var jeg del av et utvekslingsprosjekt i Fredskorpset, og jeg har vært ved Nkhoma Mission Hospital i Malawi, der jeg har vært med på å forbedre akuttpleie og opparbeidet et triagesystem. Har også vært med på å bygge et akuttmottak.
Utdrag fra prosjektplanen:
The aim of the project is to improve the emergency care and to establish two emergency units at Nkhoma Hospital; one for adults and one for children. In addition the project is aiming at improving the quality of the high risk care provided in the maternity, surgical and general wards, and in this way reduce mortality among critically ill patients, mothers giving birth and children being born. The project should also promote internationalisation of Haraldsplass Deaconal Hospital.
Vi har hatt stor suksess med arbeidet vårt, der vi startet fra skratch. Da vi kom dit var det ikke noe system på prioritering av hvem som skulle tilsees først, pasientene ble stilt i kø etter når de kom inn på sykehuset. Vi så flere ganger at barn døde i køen for å bli tilsett. Så vi startet med å innføre triage, som er en måte å prioritere pasientene på etter hvilken tilstand de er i. De sykeste skal selvfølgelig komme til først, selv om de akkurat er kommet til sykehuset. Vi så raskt resultater av vårt arbeid, etter at vi startet med triage var det ikke lenger pasienter som døde i køen.
Vi har også vært en stor del av planleggingen og organiseringen av et nytt emergencyrom for barn. Tidligere ble de sykeste barna sendt direkte til barneavdelingen, men nå fikk vi mulighet til å stabilisere og starte behandling så snart de kom inn til sykehuset. Rommet vi har fått bygd var et skittent og lite brukt lagerrom, nå er det lyst, reint og fliselagt, og vi har alt av utstyr der vi trenger for å stabilisere, medisinere og evt gjenopplive barn.
Fredskorpset Norge og Haraldsplass Diakonale Sykehus har sagt at dette er et av de mest suksessfulle prosjektene de har hatt noen gang. Vi er selvfølgelig veldig stolte over det vi har oppnådd, og det gledet oss å se at det fungerte også når vi ikke var på jobb.
Problemet Nkhoma Mission Hospital har er mangel på sykepleiere. De har 27 sykepleiere av 50 ønskelige. Jeg har lenge nå tenkt at jeg vil tilbake dit og jobbe, ikke med et prosjekt denne gangen, men rett og slett bare som den sykepleieren jeg er, og jeg ønsker i utgangspunktet å jobbe der i ti måneder, gjerne fra september 2011. Da vil jeg finne hus på egen hånd, så det er ikke noe sykehuset trenger tenke på. Det vil si at det er reint frivillig arbeid jeg skal gjøre, jeg kommer ikke til å få noe penger fra verken sykehuset eller regjeringen, og derfor trenger jeg litt hjelp. Jeg har allerede snakket med direktøren for Nkhoma Mission Hospital, Dr Reyniere Ter Haar og oversykepleier Edna Ngwanda om å komme tilbake til Nkhoma, og de er veldig glade og takknemlige for at jeg vil komme tilbake og jobbe og hjelpe dem med problemet.
For mer info se http://www.fk-world.com/en/Projects/Home/?clubId=805
eller ta kontakt med
Meg: Linn-Kristin Hatlebrekke, tlf 93663938
mail: linn_kristin123@hotmail.com
Evt min prosjektkoordinator Solveig Ullaland, tlf 55978541
mail: solveig.ullaland@haraldsplass.no.
Jeg skriver derfor til dere om dette er noe dere kunne tenke dere å hjelpe meg med.
Jeg har regnet på å ha et budsjett på ca 100,000 NOK.
Flybillett, ca 12,000 NOK
Husleie, ca 400 NOK/mnd, x 10 mnd = 4000 NOK
Strøm- og vannavgift, ca 200 NOK/mnd x 10 mnd = 2000 NOK
Mat, transport, telefontid og andre nødvendigheter, rundt regnet ca 5500 NOK/mnd x 10 mnd = 55,000 NOK
Forsikring ca 10,000 NOK pr 10 mnd
Malariaprofylakse ca 1200 NOK
Andre medisiner ca 300 NOK
Kontaktlinseforbruk, ca 3500 NOK
Studielån, ca 3000 NOK/kvartal x fire kvartal = 12,000 NOK
Håper på raskt og positivt svar
Med vennlig hilsen
Linn-Kristin Hatlebrekke
Håper jeg får noen positive tilbakemeldinger fra nok folk, jeg har allerede fått tildelt 20,000 fra et fond jeg søkte på som jeg fant i Legathåndboka!
Jeg savner veldig mye der nede. Folka, varmen, kulturen, levesettet, den avslappede holdningen alle har til alt (ikke alt er like positivt med det, men det meste veier opp!) Jeg vet jo så godt hvor sårt de trenger sykepleiere der, og det er så utrolig godt å tenke på at jeg kan komme dit og hjelpe dem med det! Jeg har hatt litt kontakt med Dr Ter Haar (direktøren) og han er veldig positiv til at jeg kanskje kommer tilbake! Og det er jo alle andre også! Så jeg håper dette er noe som kan gå i boks, tror jeg lukker meg inne i en hvis ikke!
Så det er bare å gi beskjed hvis dere vet om et fond eller en organisasjon som kan være aktuelt å søke på, eller om dere har en rik onkel som ikke vet hva han skal bruke pengene på.
I'll keep you updated!
Saturday, April 16, 2011
9. - 15. april – Fest i Lilongwe, fest i Nkhoma og homecoming...
Victor, Florence, Loretta og meg
Olivia, Finess, Wilfred, Maria og meg
I ambulansen på vei hjem fra Lilongwe
I helgen ble det altså til at jeg danset litt på kvelden... Ikke så veldig sjokkerende kanskje? Jeg kom inn til byn og hang med gutta på woodmarket en stund, traff flere andre kompiser, spiste lunsj, og ble ganske kjapt overtalt til å bli i byn den kvelden, en siste natt ute på livet! Er ikke så vanskelig å overtale... Og som dere sikkert skjønner så er det mye lettere å bli venner med gutter her, de er liksom rett fram, ærlige, lette å prate med, mer opplyste og orienterte enn jentene. Så da blir det til at det blir flere kompiser enn venninner. Men ja, det ble en lang og morsom kveld, vi var alle innom flere forskjellige barer først, før vi fortsatte til nattklubbene. Og den siste vi var på forlot vi i halv sekstiden, dro rett til Mufasa Backpackers og «sov» et par timer, ikke så lett å sove når man overnatter på dorm (dvs et stort rom med mange senger, deler med andre fremmede, men det er billig og greit, så da blir det sånn!) Jeg dro til Nkhoma ut på formiddagen, skulle egentlig spise lunsj hos Rob og Rithu og ungene (britisk/indisk ektepar med tre unger som har vært i Nkhoma et par måneder nå, han er apotektekniker, hun er lege) klokken tolv, men siden jeg våknet klokken elleve, så var det rett og slett umulig å gjennomføre, og jeg ble veldig glad da jeg fikk melding av Rob halv tolv om vi heller kunne gjøre det klokken tre, for de var alle opptatte på formiddagen! Lucky me! Minibussen hjem var en utfordring, måtte skifte buss tre ganger for å fylle opp en, i stedet for å dra med to halvfulle, så det tok sin tid, men jeg kom frem tidsnok til middag! Som enda en gang ble utsatt til klokken fire. Middagen var strålende, ungene noe irriterende, men alt i alt var det vellykket!
Mandagen var vi med på morgenrapporten på sykehuset, bare for å si at nå reiser vi snart, og vi fikk varme ord fra både Sam og Dr Morton. Så hang vi litt på sykehuset, fikk gjort unna litt planlegging og vi fikk et par letters of recommendation. På kvelden kom James og Jessi og hang med oss, vi drakk litt vin og koste oss.
Tirsdag dro Maria og meg inn til Lilongwe, skulle gjøre ferdig handling til den o' store kakefesten vi skulle ha onsdag. Så vi dro tidlig inn til byn, fikk skyss av en clinician på sykehuset som vi traff tilfeldig, og vi splittet vel opp når vi kom inn til byn, Maria skulle handle litt til seg selv på diverse butikker, jeg ville treffe kompisene mine og si hadet. Uff, det var ikke kjekt. Er jo blitt glade i de! Vi spiste lunsj og bare hang sammen. Så var det tid for Maria og meg å handle inn alle ingrediensene, og jeg hadde snakket med en av sjåførene fra sykehuset som var i byn, og han skulle tilbake til Lilongwe i tretiden. Så vi kunne sitte på. Luksus! Trodde vi... Vi ble plukket opp kvart over tre, det var kun en annen person i bilen, og vi tenkte at dette kom til å gå fort. Men så skulle vi plukke opp to til, som hadde masse ting de hadde handlet inn til sykehuset, og så skulle vi fylle opp en 50 liters tank vi hadde i bilen med diesel, og det var jo forsåvidt greit, men etter det plukket vi opp fire personer til, og det var allerede trang da. Så var det bare ett ærend igjen, vi skulle innom en landsby og gjøre et eller annet, men det vi fant ut etterhvert, etter å ha kjørt tre kilometer feil på en humpete og støvete vei, var at vi skulle plukke opp enda to til, og de hadde i tillegg en svær TV med seg. Hjelpe meg, det var så trangt og ubehagelig, det ble mørkt, og vi var hjemme halv syv. Utslitt og lei!
Onsdag var siste dagen vår i Nkhoma. På morgenen var jeg på sykehuset og snakket med folk, fikk skrevet ut litt papirer, ordnet det aller siste vi trengte til vår avreise torsdagen. På ettermiddagen hadde vi invitert de fleste vi kjenner (og det er endel) og hadde fått Victor til å hjelpe oss med å bake. Jeg er jo ikke noe særlig til å bake (jeg kan det, men jeg liker det ikke), og var veldig fornøyd med hjelpen han gav oss. Vi hadde kjøpt inn tolv kasser med brus, og folk begynte å komme i tretiden. Og det var masse folk innom. Både hvite og svarte, og malawierne er så utrolig freidige/frekke! De forsyner seg med en haug med kaker på fatet, sånn at det absolutt ikke går an å få mer oppå, og så stapper de det ned i vesken sin, eller en pose, og så går de og forsyner seg på nytt! Herlighet! Vi hadde jo ikke nok kaker til alle til slutt! Og det var mye grining! Uff, skikkelig fælt å si hadet til alle! Vet jo ikke om jeg noensinne kommer til å se de igjen! Og det er mange gode venner jeg forlater der!
Da det ble mørkt dro folk hjem, Jessi, James, Mirte, Gomez og Bertha ble igjen. Gomez og Bertha hang med Maria på rommet og prøvde å ompakke koffertene hennes, Jessi, James og Mirte hang med meg i stuen og hørte på musikk og drakk vin. En siste kveld med gode venner! Jeg sov faktisk godt den natten, men våknet klokken fem. Pakket noenlunde ferdig, tiden gikk ufattelig treigt, hadde ingenting å gjøre på, var kvalm, orket ikke spise, var trist, alt var kjipt, og det var masse folk der. For alle ville følge med oss til flyplassen. Gomez, Bertha, Olivia m/ 2 unger, Elisabeth (Olivias mor), Victor, Leman, osv osv... Så da bilen endelig kom (faktisk on time) klokken ni, sa jeg hadet til Jessi og James som var kommet for å se oss avgårde, jeg var tom for tårer trodde jeg, men hadde meg et sammenbrudd i bilen. Men så var det slutt. På flyplassen ble folk igjen og ventet med oss, og en kompis fra Lilongwe kom og for å si hadet. Det var koselig!
Da vi endelig var innsjekket og klar for å reise, så føltes plutselig alt så mye bedre! Det var egentlig helt greit å reise hjem. Vi var klare! Nå var alt det kjipe med å si hadet over, og en ny etappe kunne begynne. Hjemreisen. Treffe alle igjen, som har vært så sårt savnet de siste ti månedene.
Så nå er jeg ferdig innflyttet hos mor og far, fått egen seng på Lasse sitt rom, eget klesskap og egen skuff på badet. Og den gode nyheten fra folka som leier leiligheten min, at de mest sannsynlig flytter i slutten av mai, ikke slutten av juni, som er kontrakten. Det er jo fantastisk! Det setter jeg utrolig stor pris på!
I morgen formiddag er det tid for Cafe Opera igjen, med alle jentene mine! Og sikkert noen av guttene også! Gleder meg veldig, har faktisk sommerfugler i magen!
Olivia, Finess, Wilfred, Maria og meg
I ambulansen på vei hjem fra Lilongwe
I helgen ble det altså til at jeg danset litt på kvelden... Ikke så veldig sjokkerende kanskje? Jeg kom inn til byn og hang med gutta på woodmarket en stund, traff flere andre kompiser, spiste lunsj, og ble ganske kjapt overtalt til å bli i byn den kvelden, en siste natt ute på livet! Er ikke så vanskelig å overtale... Og som dere sikkert skjønner så er det mye lettere å bli venner med gutter her, de er liksom rett fram, ærlige, lette å prate med, mer opplyste og orienterte enn jentene. Så da blir det til at det blir flere kompiser enn venninner. Men ja, det ble en lang og morsom kveld, vi var alle innom flere forskjellige barer først, før vi fortsatte til nattklubbene. Og den siste vi var på forlot vi i halv sekstiden, dro rett til Mufasa Backpackers og «sov» et par timer, ikke så lett å sove når man overnatter på dorm (dvs et stort rom med mange senger, deler med andre fremmede, men det er billig og greit, så da blir det sånn!) Jeg dro til Nkhoma ut på formiddagen, skulle egentlig spise lunsj hos Rob og Rithu og ungene (britisk/indisk ektepar med tre unger som har vært i Nkhoma et par måneder nå, han er apotektekniker, hun er lege) klokken tolv, men siden jeg våknet klokken elleve, så var det rett og slett umulig å gjennomføre, og jeg ble veldig glad da jeg fikk melding av Rob halv tolv om vi heller kunne gjøre det klokken tre, for de var alle opptatte på formiddagen! Lucky me! Minibussen hjem var en utfordring, måtte skifte buss tre ganger for å fylle opp en, i stedet for å dra med to halvfulle, så det tok sin tid, men jeg kom frem tidsnok til middag! Som enda en gang ble utsatt til klokken fire. Middagen var strålende, ungene noe irriterende, men alt i alt var det vellykket!
Mandagen var vi med på morgenrapporten på sykehuset, bare for å si at nå reiser vi snart, og vi fikk varme ord fra både Sam og Dr Morton. Så hang vi litt på sykehuset, fikk gjort unna litt planlegging og vi fikk et par letters of recommendation. På kvelden kom James og Jessi og hang med oss, vi drakk litt vin og koste oss.
Tirsdag dro Maria og meg inn til Lilongwe, skulle gjøre ferdig handling til den o' store kakefesten vi skulle ha onsdag. Så vi dro tidlig inn til byn, fikk skyss av en clinician på sykehuset som vi traff tilfeldig, og vi splittet vel opp når vi kom inn til byn, Maria skulle handle litt til seg selv på diverse butikker, jeg ville treffe kompisene mine og si hadet. Uff, det var ikke kjekt. Er jo blitt glade i de! Vi spiste lunsj og bare hang sammen. Så var det tid for Maria og meg å handle inn alle ingrediensene, og jeg hadde snakket med en av sjåførene fra sykehuset som var i byn, og han skulle tilbake til Lilongwe i tretiden. Så vi kunne sitte på. Luksus! Trodde vi... Vi ble plukket opp kvart over tre, det var kun en annen person i bilen, og vi tenkte at dette kom til å gå fort. Men så skulle vi plukke opp to til, som hadde masse ting de hadde handlet inn til sykehuset, og så skulle vi fylle opp en 50 liters tank vi hadde i bilen med diesel, og det var jo forsåvidt greit, men etter det plukket vi opp fire personer til, og det var allerede trang da. Så var det bare ett ærend igjen, vi skulle innom en landsby og gjøre et eller annet, men det vi fant ut etterhvert, etter å ha kjørt tre kilometer feil på en humpete og støvete vei, var at vi skulle plukke opp enda to til, og de hadde i tillegg en svær TV med seg. Hjelpe meg, det var så trangt og ubehagelig, det ble mørkt, og vi var hjemme halv syv. Utslitt og lei!
Onsdag var siste dagen vår i Nkhoma. På morgenen var jeg på sykehuset og snakket med folk, fikk skrevet ut litt papirer, ordnet det aller siste vi trengte til vår avreise torsdagen. På ettermiddagen hadde vi invitert de fleste vi kjenner (og det er endel) og hadde fått Victor til å hjelpe oss med å bake. Jeg er jo ikke noe særlig til å bake (jeg kan det, men jeg liker det ikke), og var veldig fornøyd med hjelpen han gav oss. Vi hadde kjøpt inn tolv kasser med brus, og folk begynte å komme i tretiden. Og det var masse folk innom. Både hvite og svarte, og malawierne er så utrolig freidige/frekke! De forsyner seg med en haug med kaker på fatet, sånn at det absolutt ikke går an å få mer oppå, og så stapper de det ned i vesken sin, eller en pose, og så går de og forsyner seg på nytt! Herlighet! Vi hadde jo ikke nok kaker til alle til slutt! Og det var mye grining! Uff, skikkelig fælt å si hadet til alle! Vet jo ikke om jeg noensinne kommer til å se de igjen! Og det er mange gode venner jeg forlater der!
Da det ble mørkt dro folk hjem, Jessi, James, Mirte, Gomez og Bertha ble igjen. Gomez og Bertha hang med Maria på rommet og prøvde å ompakke koffertene hennes, Jessi, James og Mirte hang med meg i stuen og hørte på musikk og drakk vin. En siste kveld med gode venner! Jeg sov faktisk godt den natten, men våknet klokken fem. Pakket noenlunde ferdig, tiden gikk ufattelig treigt, hadde ingenting å gjøre på, var kvalm, orket ikke spise, var trist, alt var kjipt, og det var masse folk der. For alle ville følge med oss til flyplassen. Gomez, Bertha, Olivia m/ 2 unger, Elisabeth (Olivias mor), Victor, Leman, osv osv... Så da bilen endelig kom (faktisk on time) klokken ni, sa jeg hadet til Jessi og James som var kommet for å se oss avgårde, jeg var tom for tårer trodde jeg, men hadde meg et sammenbrudd i bilen. Men så var det slutt. På flyplassen ble folk igjen og ventet med oss, og en kompis fra Lilongwe kom og for å si hadet. Det var koselig!
Da vi endelig var innsjekket og klar for å reise, så føltes plutselig alt så mye bedre! Det var egentlig helt greit å reise hjem. Vi var klare! Nå var alt det kjipe med å si hadet over, og en ny etappe kunne begynne. Hjemreisen. Treffe alle igjen, som har vært så sårt savnet de siste ti månedene.
Så nå er jeg ferdig innflyttet hos mor og far, fått egen seng på Lasse sitt rom, eget klesskap og egen skuff på badet. Og den gode nyheten fra folka som leier leiligheten min, at de mest sannsynlig flytter i slutten av mai, ikke slutten av juni, som er kontrakten. Det er jo fantastisk! Det setter jeg utrolig stor pris på!
I morgen formiddag er det tid for Cafe Opera igjen, med alle jentene mine! Og sikkert noen av guttene også! Gleder meg veldig, har faktisk sommerfugler i magen!
Friday, April 8, 2011
8. april – snarlig hjemkomst!
Mor, Renathe og Lasse reiste fra meg forrige torsdag. Hadde det veldig kjekt med besøk! Og den dagen de reiste var det nøyaktig to uker til vi skulle avgårde mot hjemlandet (jaffall mitt hjemland, Maria sitt naboland...). Og den dagen de reiste, skulle det være en offisiell farvelfest på sykehuset for oss, og Jennifer og Jan som også har vært her i lengre perioder. Det var masse fine taler, fantastisk fin dansing og synging, og vi skulle selvfølgelig si noen ord. Men jeg kjente på meg allerede før festen begynte, at det kom jeg ikke til å klare. Jeg hadde allerede klump i halsen før vi kom inn i lokalet. Så jeg snakket med Sam og sa at jeg ikke kom til å klare å si noe, og det gikk heldigvis veldig greit. Maria snakket veldig bra for oss begge. Jeg klarte å holde tårene vekke hele festen, men da jeg kom hjem var det litt verre. Uff, det er ikke noe kjekt! Tanken på å reise herfra er forferdelig, selv om jeg gleder meg veldig til å komme hjem. Alle vennene jeg har fått her, huset, kulturen, varmen (!), ALT! (nesten alt...) Og den siste måneden har det vært spesielt tungt, men de siste dagene nå har faktisk vært lettere. Og det er litt deilig. Nå kjennes det veldig deilig å skulle komme hjem! Herregud som jeg gleder meg! (Må bare si at jeg drikker øl-slush for øyeblikket, hadde en øl i frysen og der lå den litt for lenge... Neida mamma, jeg drikker ikke hver dag! Det er fredag! Men dere trenger vel ikke fryser for å lage øl-slush i Bergen for tiden? Eller? Kom an igjen, få litt varme i byen før jeg kommer hjem da, ellers kommer jeg ikke til å orke gå utenfor døren!)
Ellers så er det fremdeles lite jobbing på meg for tiden, henger mye hjemme, reiser til Lilongwe og henger med folk, og har det egentlig ganske kjekt. Og vi har vel funnet ut at det går helt greit (les helt greit...) i emergency-rommet og med triage når vi ikke er der... De er ikke kjempeflinke, av og til suger de, men tror det går bra innimellom. Men nå er det ikke så veldig mye mer vi kan gjøre. Det vi ikke har klart på ni måneder, kan vi ikke klare på en... Og Solveig har gitt grei beskjed om at hvis de kommer ned hit neste år og ser at det ikke fungerer i det hele tatt, så kutter de hele kontrakten. Og det er jo en grei beskjed!? Skulle jaffall være ganske klar!
Forrige helg tilbragte jeg i Lilongwe. Jeg dro inn fredagen, traff noen venner og vi gikk ut på byn, ble seint og fælt og gøyt, «tidlig» i seng, og sein opp lørdagen. Den dagen gikk med til å ikke gjøre noe særlig. Skulle egentlig på Black Missionaries konsert på kvelden, men jeg lot kroppen bestemme og var i seng klokken halv ti! Opp tidlig neste morgen og traff en kompis jeg traff på Likoma Island i julen, og så rett på minibusstasjonen og hjem. Klokken tre skulle det være privat farvelfest for Jan og Trudy som har bodd her i fire år nå. De er fra Nederland, og Jan har jobbet med vedlikehold og oppussing av sykehuset. Var veldig kjekk fest, grilling og band og masse kaker! Og når jeg skriver fest i denne sammenhengen, så betyr det fest i et meget strengt kristent samfunn... Så ikke se for dere hæla i taket og tenna i tapeten, for det er det absolutt ikke!
Uken nå har ikke gått med til så mye, vært mye hjemme, og vi begynte å sette sammen presentasjonen vi skal ha x flere av når vi kommer hjem. Ja og så dro jeg til Lilongwe onsdagen, shoppet litt på woodmarket (noe jeg, men ikke Maria, har gjort lite av mens jeg har vært her). Hang med gutta der en stund, og så spiste jeg lunsj og dro hjem. På kvelden kom Jessi, James og to nye nederlandske jenter på middag. Nye er vel litt feil, for de var her i høst også, men bare to uker, og jeg tror ikke jeg snakket med de i det hele tatt, for de var del av en stoooor gruppe, men nå er de to kommet tilbake for å jobbe her i syv uker. Og de hadde med seg brev og bilder fra Hendrika, nederlandsk sykepleier som var her i sommer og som jeg fikk veldig god kontakt med, det var utrolig koselig å få brev av henne! Savner!
Maria holder på å få flettet håret sitt nå før hun skal reise hjem, og det tar forever! Flettene er så små og hun har så mye hår, og det er bare Gomez som gjør det. I dag er vel fjerde dagen de holder på, og de er ikke halvveis engang! Og det er så vondt i tillegg! Jeg hadde ikke orket! Men det blir nok kjempestilig tilslutt! Så det går mye filmer på tv'en for tiden, litt underholdning til arbeidet.
I dag dro Maria og meg til Mua Mission. Det er en plass der de har det beste museet for Malawi og kulturen og tradisjonene. En sjåfør fra sykepleierskolen tilbød seg å kjøre oss mot at vi betalte bensin, og selvfølgelig ville vi det. Det tok ca to og en halv time å kjøre dit og på veien traff vi på en stor folkemengde som stod og så på noe i veikanten. Og det var en død hyene! Den var blitt påkjørt kvelden før, og nå var politiet der for å fjerne den. Og den var så stor! Mye større enn jeg hadde forestilt meg, sikkert to meter lang, svære tenner og svære poter. Var litt kult å se på så nært hold, i dagslys, ikke på safari. Lurer på om de hyenene som går og tusler rundt huset vårt om natten er like store. Freaky!
Mua mission var veldig kult å få med seg, ikke så veldig stort, men masse forskjellige bilder og utstillinger om de forskjellige stammene og kulturene deres. Masse forskjellige masker som spesielt en stamme bruker, veldig overtroisk, de har over 10,000 forskjellige masker og hver maske har sin betydning. Feks så er det en maske som «åndene» viser seg i for å få folk til å pusse tennene og utøve god personlig hygiene, ellers kommer det lus og lopper! Og så var det en maske, så ut som et stort rødt ulvehode, med et stort rødt horn i pannen, som kun handikappede skal bruke, for å si til damene at selv om jeg har et handikap så har jeg et stort og fungerende kjønnsorgan og jeg i stand til å gi deg friske barn. Hornet i pannen symboliserte penisen! Hahaha! Jeg lo sikkert litt for høyt på det tidspunktet!
Vi var der ikke så veldig lenge, handlet litt i suvenirbutikken før vi dro, og tenkte vi skulle komme oss tidlig og greit tilbake til Nkhoma. Etter ca femten minutters kjøring fikk vi flatt dekk. Og det tok, hold your breath, to og en halv time å få fikset og ordnet med et nytt et! Sånn er det å bo i Malawi! Vi holdt på å dø av sult og tørste og varme, og Maria presterte på et tidspunkt å si «i dette området ser det ut som det kan komme en banan gående». Hahaha, jeg lo sånn! Det hun mente å si var jo at det området vi var i så ut som der vi var på safari, og det kunne komme en elefant gående! Jadda... Men vi kom oss endelig avgårde, skulle slippe av noen folk litt lenger oppe i veien, de ble satt av, og da vi skulle starte igjen var batteriet DØDT! Helt dødt! Så da var vi midt i en liten landsby, ikke langs hovedveien, og vi tilbragte en og en halv time der, før bilen var i live igjen. Maria og meg følte oss som aper i bur, hele landsbyen kom og stod utenfor bilen og så og pekte på oss, en herlig følelse... Men da vi endelig fikk start på bilen, og hadde kjørt ca fem minutter, så smalt det til i det samme dekket som tidligere. Men det var ikke flatt, det var et eller annet med bremseklossene tror jeg, og vi ble sittende enda en halvtime før det var fikset. Så, ja, fem timer med tre havari, vi kunne vært hjemme på to og en halv, men brukte syv og en halv time! TIA! Jeg har aldri vært med på å ha flatt dekk hjemme i Norge, her har det skjedd sikkert seks ganger! Men ja, vi er trygt hjemme, jeg sitter på PC'en, Maria blir flettet av Gomez og Wilfred ser på Mulan.
I morgen skal jeg først på markedet, og så skal Maria, Mirte, Amanda (to nederlandske sykepleierstudenter) og meg til Lilongwe og gjøre litt shopping. Og så skal jeg få presang fra Hippo, en kompis på woodmarket, det blit spennende å se hva han vil gi meg! Vi skulle egentlig på konsert med Black Missionaries på kvelden, men de skulle visst ikke ha konsert allikavel, så det blir sikkert en kjapp tur og så hjem igjen. Hvis ikke vi finner ut av vi vil danse litt på kvelden da!?
Ellers så er det fremdeles lite jobbing på meg for tiden, henger mye hjemme, reiser til Lilongwe og henger med folk, og har det egentlig ganske kjekt. Og vi har vel funnet ut at det går helt greit (les helt greit...) i emergency-rommet og med triage når vi ikke er der... De er ikke kjempeflinke, av og til suger de, men tror det går bra innimellom. Men nå er det ikke så veldig mye mer vi kan gjøre. Det vi ikke har klart på ni måneder, kan vi ikke klare på en... Og Solveig har gitt grei beskjed om at hvis de kommer ned hit neste år og ser at det ikke fungerer i det hele tatt, så kutter de hele kontrakten. Og det er jo en grei beskjed!? Skulle jaffall være ganske klar!
Forrige helg tilbragte jeg i Lilongwe. Jeg dro inn fredagen, traff noen venner og vi gikk ut på byn, ble seint og fælt og gøyt, «tidlig» i seng, og sein opp lørdagen. Den dagen gikk med til å ikke gjøre noe særlig. Skulle egentlig på Black Missionaries konsert på kvelden, men jeg lot kroppen bestemme og var i seng klokken halv ti! Opp tidlig neste morgen og traff en kompis jeg traff på Likoma Island i julen, og så rett på minibusstasjonen og hjem. Klokken tre skulle det være privat farvelfest for Jan og Trudy som har bodd her i fire år nå. De er fra Nederland, og Jan har jobbet med vedlikehold og oppussing av sykehuset. Var veldig kjekk fest, grilling og band og masse kaker! Og når jeg skriver fest i denne sammenhengen, så betyr det fest i et meget strengt kristent samfunn... Så ikke se for dere hæla i taket og tenna i tapeten, for det er det absolutt ikke!
Uken nå har ikke gått med til så mye, vært mye hjemme, og vi begynte å sette sammen presentasjonen vi skal ha x flere av når vi kommer hjem. Ja og så dro jeg til Lilongwe onsdagen, shoppet litt på woodmarket (noe jeg, men ikke Maria, har gjort lite av mens jeg har vært her). Hang med gutta der en stund, og så spiste jeg lunsj og dro hjem. På kvelden kom Jessi, James og to nye nederlandske jenter på middag. Nye er vel litt feil, for de var her i høst også, men bare to uker, og jeg tror ikke jeg snakket med de i det hele tatt, for de var del av en stoooor gruppe, men nå er de to kommet tilbake for å jobbe her i syv uker. Og de hadde med seg brev og bilder fra Hendrika, nederlandsk sykepleier som var her i sommer og som jeg fikk veldig god kontakt med, det var utrolig koselig å få brev av henne! Savner!
Maria holder på å få flettet håret sitt nå før hun skal reise hjem, og det tar forever! Flettene er så små og hun har så mye hår, og det er bare Gomez som gjør det. I dag er vel fjerde dagen de holder på, og de er ikke halvveis engang! Og det er så vondt i tillegg! Jeg hadde ikke orket! Men det blir nok kjempestilig tilslutt! Så det går mye filmer på tv'en for tiden, litt underholdning til arbeidet.
I dag dro Maria og meg til Mua Mission. Det er en plass der de har det beste museet for Malawi og kulturen og tradisjonene. En sjåfør fra sykepleierskolen tilbød seg å kjøre oss mot at vi betalte bensin, og selvfølgelig ville vi det. Det tok ca to og en halv time å kjøre dit og på veien traff vi på en stor folkemengde som stod og så på noe i veikanten. Og det var en død hyene! Den var blitt påkjørt kvelden før, og nå var politiet der for å fjerne den. Og den var så stor! Mye større enn jeg hadde forestilt meg, sikkert to meter lang, svære tenner og svære poter. Var litt kult å se på så nært hold, i dagslys, ikke på safari. Lurer på om de hyenene som går og tusler rundt huset vårt om natten er like store. Freaky!
Mua mission var veldig kult å få med seg, ikke så veldig stort, men masse forskjellige bilder og utstillinger om de forskjellige stammene og kulturene deres. Masse forskjellige masker som spesielt en stamme bruker, veldig overtroisk, de har over 10,000 forskjellige masker og hver maske har sin betydning. Feks så er det en maske som «åndene» viser seg i for å få folk til å pusse tennene og utøve god personlig hygiene, ellers kommer det lus og lopper! Og så var det en maske, så ut som et stort rødt ulvehode, med et stort rødt horn i pannen, som kun handikappede skal bruke, for å si til damene at selv om jeg har et handikap så har jeg et stort og fungerende kjønnsorgan og jeg i stand til å gi deg friske barn. Hornet i pannen symboliserte penisen! Hahaha! Jeg lo sikkert litt for høyt på det tidspunktet!
Vi var der ikke så veldig lenge, handlet litt i suvenirbutikken før vi dro, og tenkte vi skulle komme oss tidlig og greit tilbake til Nkhoma. Etter ca femten minutters kjøring fikk vi flatt dekk. Og det tok, hold your breath, to og en halv time å få fikset og ordnet med et nytt et! Sånn er det å bo i Malawi! Vi holdt på å dø av sult og tørste og varme, og Maria presterte på et tidspunkt å si «i dette området ser det ut som det kan komme en banan gående». Hahaha, jeg lo sånn! Det hun mente å si var jo at det området vi var i så ut som der vi var på safari, og det kunne komme en elefant gående! Jadda... Men vi kom oss endelig avgårde, skulle slippe av noen folk litt lenger oppe i veien, de ble satt av, og da vi skulle starte igjen var batteriet DØDT! Helt dødt! Så da var vi midt i en liten landsby, ikke langs hovedveien, og vi tilbragte en og en halv time der, før bilen var i live igjen. Maria og meg følte oss som aper i bur, hele landsbyen kom og stod utenfor bilen og så og pekte på oss, en herlig følelse... Men da vi endelig fikk start på bilen, og hadde kjørt ca fem minutter, så smalt det til i det samme dekket som tidligere. Men det var ikke flatt, det var et eller annet med bremseklossene tror jeg, og vi ble sittende enda en halvtime før det var fikset. Så, ja, fem timer med tre havari, vi kunne vært hjemme på to og en halv, men brukte syv og en halv time! TIA! Jeg har aldri vært med på å ha flatt dekk hjemme i Norge, her har det skjedd sikkert seks ganger! Men ja, vi er trygt hjemme, jeg sitter på PC'en, Maria blir flettet av Gomez og Wilfred ser på Mulan.
I morgen skal jeg først på markedet, og så skal Maria, Mirte, Amanda (to nederlandske sykepleierstudenter) og meg til Lilongwe og gjøre litt shopping. Og så skal jeg få presang fra Hippo, en kompis på woodmarket, det blit spennende å se hva han vil gi meg! Vi skulle egentlig på konsert med Black Missionaries på kvelden, men de skulle visst ikke ha konsert allikavel, så det blir sikkert en kjapp tur og så hjem igjen. Hvis ikke vi finner ut av vi vil danse litt på kvelden da!?
Tuesday, March 29, 2011
29. mars – Familie, safari og Lake Malawi
Fredag 18. mars kom mamma, Lasse og Renathe på besøk. Jeg var på flyplassen og hentet de. Det kunne jo ikke bli noe annet enn tårevått! Så deilig å se de igjen! Vi reiste innom Lilongwe for å handle litt, før vi reiste hjem til Nkhoma. Det var overveldende for de, masse inntrykk, ingen av de har vært i Afrika før! Den ettermiddagen og kvelden slappet vi bare av, de var slitne etter lang og nesten søvnløs flytur, og lørdagen dro vi til markedet og handlet litt, og der ventet enda flere inntrykk. Men det er det vel de som kan beskrive best. Jeg hadde det jaffall veldig kjekt med besøk!
Søndagen dro vi inn til Lilongwe med minibuss, og det var vel den beste minibussopplevelsen på lenge! Og det var jeg glad for. Som oftest må vi vente en time, om ikke mer, før bussen i det hele tatt går fra Nkhoma, og så skal den jo stoppe for alt og alle som vil av og på. Men det gikk ganske smertefritt og vi kom oss kjapt til byn. I det vi kom av bussen var det en lommetyv oppi vesken til mamma som stjal, heldigvis bare, røykene hennes. Så det var litt av et førsteinntrykk... Så var det selvfølgelig kaos med folk, jeg ble nesten påkjørt av en sykkel, men vi kom oss tilslutt til en taxi som skulle kjøre oss til et hotell der vi skulle overnatte, for tidlig mandag morgen skulle vi avgårde til Zambia og South Luangwa på safari. Dagen i Lilongwe gikk rolig for seg, vi var og spiste god middag på Mama Mia, og var tidlig tilbake på hotellet og hang litt i baren. Mandag morgen var det tidlig opp og avgårde i en stor Land Cruiser, sammen med Dave og Mark, to nederlandske gutter, og James, en australsk (meget kjekkas!) kille som også skulle på safari med oss. Det var en lang og slitsom tur, veiene er grei de første tre timene, men de neste fire og en halv var tøffe, på humpete gjørmete veier. Da vi endelig kom fram til South Luangwa, stod det klart store telt og en fin campingplass, og vi fikk deilig middag og bare slappet av i baren på kvelden. Så opp klokken fem neste morgen, for klokken seks skulle første gamedrive begynne. Vi så masse dyr. I hovedsak elefanter, sebraer, impalaer, giraffer, bavianer, flodhester, og vi fikk endel nærkontakt med elefantene. Litt skummelt, men grådig kult! Vi var ute i ca fire timer, så var det tilbake til campen og spise lunsj og slappe av noen timer, og de hadde et deilig basseng vi kunne kose oss i. Klokken fire var det ut igjen på kveldssafari. Og klokken seks gikk solen ned, vi så på fin solnedgang, og så var det kjøring i mørket. Da så vi hyener, og håpet selvfølgelig vi skulle få se noen store kattedyr, men vi var ikke heldige denne gangen.
Neste morgen var det samme opplegg, og det var masse kjekke dyr igjen, og igjen nærkontakt med de store grå! Da vi reiste ut igjen kl fire på ettermiddagen andre dagen, kom vi med en gang over noen elefanter som stod i veikanten, og den ene ble skikkelig aggressiv! Viftet med ørene og fløytet med snabelen, gjorde tegn til å angripe oss, men heldigvis ikke! Herlighet. Var ganske tackykard der ja! Videre inn i parken traff vi på en gjeng impalaer som stod på en åpen slette, men de var veldig på vakt, og laget alarmlyder, og fuglene rundt var veldig aktive. Så vi fant jo fort ut at her var det noe på gang, noe var på jakt, og vi stod en stund og ventet. Men guiden ble utålmodig og ville kjøre en runde rundt for å se etter jegeren, jeg satt ytterst bakerst i bilen, og plutselig hadde jeg en leopard to meter fra meg i gresset! Iiiiiik! Litt smånervøs der ja, men leoparden forsvant fort, og vi hadde ødelagt en utrolig mulighet til å se en leopard jakte på impalaene, til og med i dagslys! Og det er veldig sjelden, de er jo nattdyr. Og det var det eneste kattedyret vi fikk se, løvene holdt seg godt gjemt. De hadde visst vært fraværende noen dager, og selv om sjansene for å se løver i South Luangwa er 99%, var vi den maks uheldige ene prosenten. Litt kjedelig, men det var jo uansett en fantastisk opplevelse!
Veien tilbake var like slitsom som veien dit, vi kom fram til Lilongwe i firetiden, og hadde deilig middag (igjen) på Mama Mia. Så gikk vi litt rundt i byn, tok en øl på en bar, og gikk og satt oss i baren på Mufasa Lodge, der vi skulle overnatte. Og hele huset var fullt av enten drita fulle irriterende malawiere, eller drita fulle, drita teite amerikanske fredskorpsere... Men vi gikk tidlig i seng, og neste dag (fredag) skulle vi til Lake Malawi, Senga Bay og Cool Runnings. Før vi dro (vi skulle bli hentet av Frank i Lilongwe) var vi og shoppet på woodmarket og på Mr Price. Alle fikk seg nye klær og det var veldig gøy. Det er en litt sånn H&M butikk, både stil og prismessig. Og sikkert kvalitetsmessig også...
Vi kom fram til Cool Runnings i firetiden, rett ut og bade, spise deilig middag, verdens beste chambo (til og med Lasse likte den!), og tidlig i seng.
Lørdag, strand, sol, Lasse og meg dro til Lizard Island og snorklet og så etter store øgler, vi så litt av de, men de er jo så kjapp og redde, så det var vel helst haler vi så. Men de er store da, ca en meter lang.
På kvelden dro Renathe og meg på Black Missionaries konsert till lenger nord ved lake'en, det var utrolig kjekt! Danset masse, traff masse gøye mennesker, og var hjemme klokken fem om morgenen. Mor veldig bekymret, det var dumt av oss. Vi skulle jo gitt beskjed om at vi ble så seine, eventuelt tidlig...
Frank kom og hentet oss søndagen i totiden, innom Lilongwe og handlet litt og så til Nkhoma. Jeg klarte å holde meg våken til åtte tror jeg. Sov som en stein til klokken syv neste morgen.
Mandag morgen slappet vi av en stund, og i titiden gikk vi på sykehuset og hadde en omvisning. Tusen mennesker å hilse på, litt slitsomt tror jeg, men de ble jaffall godt kjente med sykehuset og folka der. Vi dro ned til markedet og hentet noe tøy som de hadde levert inn til skredderen, de fikk seg bukser og vesker. På kvelden kom James og Jessie og spiste middag hos oss. Koselig.
I dag er det lite på programmet. Vi skulle egentlig ut å se på et orphan-prosjekt, men det er blitt forskjøvet til i morgen, så dagen er uten så mye planer. Men kjekt er det jaffall! Med besøk! Jeg storkoser meg!
Søndagen dro vi inn til Lilongwe med minibuss, og det var vel den beste minibussopplevelsen på lenge! Og det var jeg glad for. Som oftest må vi vente en time, om ikke mer, før bussen i det hele tatt går fra Nkhoma, og så skal den jo stoppe for alt og alle som vil av og på. Men det gikk ganske smertefritt og vi kom oss kjapt til byn. I det vi kom av bussen var det en lommetyv oppi vesken til mamma som stjal, heldigvis bare, røykene hennes. Så det var litt av et førsteinntrykk... Så var det selvfølgelig kaos med folk, jeg ble nesten påkjørt av en sykkel, men vi kom oss tilslutt til en taxi som skulle kjøre oss til et hotell der vi skulle overnatte, for tidlig mandag morgen skulle vi avgårde til Zambia og South Luangwa på safari. Dagen i Lilongwe gikk rolig for seg, vi var og spiste god middag på Mama Mia, og var tidlig tilbake på hotellet og hang litt i baren. Mandag morgen var det tidlig opp og avgårde i en stor Land Cruiser, sammen med Dave og Mark, to nederlandske gutter, og James, en australsk (meget kjekkas!) kille som også skulle på safari med oss. Det var en lang og slitsom tur, veiene er grei de første tre timene, men de neste fire og en halv var tøffe, på humpete gjørmete veier. Da vi endelig kom fram til South Luangwa, stod det klart store telt og en fin campingplass, og vi fikk deilig middag og bare slappet av i baren på kvelden. Så opp klokken fem neste morgen, for klokken seks skulle første gamedrive begynne. Vi så masse dyr. I hovedsak elefanter, sebraer, impalaer, giraffer, bavianer, flodhester, og vi fikk endel nærkontakt med elefantene. Litt skummelt, men grådig kult! Vi var ute i ca fire timer, så var det tilbake til campen og spise lunsj og slappe av noen timer, og de hadde et deilig basseng vi kunne kose oss i. Klokken fire var det ut igjen på kveldssafari. Og klokken seks gikk solen ned, vi så på fin solnedgang, og så var det kjøring i mørket. Da så vi hyener, og håpet selvfølgelig vi skulle få se noen store kattedyr, men vi var ikke heldige denne gangen.
Neste morgen var det samme opplegg, og det var masse kjekke dyr igjen, og igjen nærkontakt med de store grå! Da vi reiste ut igjen kl fire på ettermiddagen andre dagen, kom vi med en gang over noen elefanter som stod i veikanten, og den ene ble skikkelig aggressiv! Viftet med ørene og fløytet med snabelen, gjorde tegn til å angripe oss, men heldigvis ikke! Herlighet. Var ganske tackykard der ja! Videre inn i parken traff vi på en gjeng impalaer som stod på en åpen slette, men de var veldig på vakt, og laget alarmlyder, og fuglene rundt var veldig aktive. Så vi fant jo fort ut at her var det noe på gang, noe var på jakt, og vi stod en stund og ventet. Men guiden ble utålmodig og ville kjøre en runde rundt for å se etter jegeren, jeg satt ytterst bakerst i bilen, og plutselig hadde jeg en leopard to meter fra meg i gresset! Iiiiiik! Litt smånervøs der ja, men leoparden forsvant fort, og vi hadde ødelagt en utrolig mulighet til å se en leopard jakte på impalaene, til og med i dagslys! Og det er veldig sjelden, de er jo nattdyr. Og det var det eneste kattedyret vi fikk se, løvene holdt seg godt gjemt. De hadde visst vært fraværende noen dager, og selv om sjansene for å se løver i South Luangwa er 99%, var vi den maks uheldige ene prosenten. Litt kjedelig, men det var jo uansett en fantastisk opplevelse!
Veien tilbake var like slitsom som veien dit, vi kom fram til Lilongwe i firetiden, og hadde deilig middag (igjen) på Mama Mia. Så gikk vi litt rundt i byn, tok en øl på en bar, og gikk og satt oss i baren på Mufasa Lodge, der vi skulle overnatte. Og hele huset var fullt av enten drita fulle irriterende malawiere, eller drita fulle, drita teite amerikanske fredskorpsere... Men vi gikk tidlig i seng, og neste dag (fredag) skulle vi til Lake Malawi, Senga Bay og Cool Runnings. Før vi dro (vi skulle bli hentet av Frank i Lilongwe) var vi og shoppet på woodmarket og på Mr Price. Alle fikk seg nye klær og det var veldig gøy. Det er en litt sånn H&M butikk, både stil og prismessig. Og sikkert kvalitetsmessig også...
Vi kom fram til Cool Runnings i firetiden, rett ut og bade, spise deilig middag, verdens beste chambo (til og med Lasse likte den!), og tidlig i seng.
Lørdag, strand, sol, Lasse og meg dro til Lizard Island og snorklet og så etter store øgler, vi så litt av de, men de er jo så kjapp og redde, så det var vel helst haler vi så. Men de er store da, ca en meter lang.
På kvelden dro Renathe og meg på Black Missionaries konsert till lenger nord ved lake'en, det var utrolig kjekt! Danset masse, traff masse gøye mennesker, og var hjemme klokken fem om morgenen. Mor veldig bekymret, det var dumt av oss. Vi skulle jo gitt beskjed om at vi ble så seine, eventuelt tidlig...
Frank kom og hentet oss søndagen i totiden, innom Lilongwe og handlet litt og så til Nkhoma. Jeg klarte å holde meg våken til åtte tror jeg. Sov som en stein til klokken syv neste morgen.
Mandag morgen slappet vi av en stund, og i titiden gikk vi på sykehuset og hadde en omvisning. Tusen mennesker å hilse på, litt slitsomt tror jeg, men de ble jaffall godt kjente med sykehuset og folka der. Vi dro ned til markedet og hentet noe tøy som de hadde levert inn til skredderen, de fikk seg bukser og vesker. På kvelden kom James og Jessie og spiste middag hos oss. Koselig.
I dag er det lite på programmet. Vi skulle egentlig ut å se på et orphan-prosjekt, men det er blitt forskjøvet til i morgen, så dagen er uten så mye planer. Men kjekt er det jaffall! Med besøk! Jeg storkoser meg!
Monday, March 7, 2011
7. mars – ikkje tenk på det...
38 dager til vi reiser herfra...
På fredag var jeg altså i Lilongwe, fikk levert inn bildet mitt som skulle rammes inn. Jeg betalte depositum for safarien som vi skal på når mamma, Lasse og Renathe kommer, og da jeg kom tilbake til woodmarkedet var rammen ferdig. Så jeg satt og hang sammen med gutta der, de er utrolig kule gutter, og nå kjenner de meg såpass at det er ingen som er innpåslitne eller irriterende, og jeg fikk ikke en forespørsel om å kjøpe noenting! Det er helt fantastisk! For som oftest er de på deg med en gang du setter beina på markedet, og det er så slitsomt det. Men jeg hang litt med de altså, og en av typene der stod og holdt på bildet mitt, og så kom det noen turister som ville sjekke ut litt suvenirer, og den ene damen som var der likte veldig godt bildet mitt, og han som stod og holdt på det prøvde å selge det! Haha! Jeg lo og sa nei, for det er mitt bilde, men etterhvert så gikk jeg med på å selge det, hvis jeg fikk et annet bilde jeg kunne velge som de også rammet inn. Og selvfølgelig gjorde de det. Det hele var ganske komisk. Etter en stund var Joyce og Richard ferdige på jobb, og de kom inn til sentrum og vi gikk og spiste lunsj. Det aar veldig koselig å treffe de igjen! Så gikk vi og tuslet litt rundt i Lilongwe, og så fikk jeg telefon om at transporten hjem var klar til å dra til Nkhoma. Så jeg var hjemme igjen i femtiden, og på kvelden kom Gomez og skulle overnatte hos oss. Først var vi og spiste middag hos naboene, to nederlandske gutter som har vært her i noen måneder nå, skikkelig ultrakristne, naive, lite opplyste nerder, men de er jo koselige og. Og hver gang vi spiser sammen med de så må vi be før og etter maten, og så leser han ene (på utrolig dårlig engelsk) et avsnitt fra bibelen. Litt i overkant mye religion på en gang for min del... Men det var en kjekk kveld, Victor hadde laget mat for de, vi var mange folk, tolv stk tror jeg, og maten var strålende god! Etter middag gikk vi sammen med Gomez hjem til oss og så film. Men jeg var sliten etter lang bydag, og var i seng kl tolv. Sov lenge og vel neste morgen, og Gomez sov godt også, lengre enn oss faktisk, noe jeg ikke hadde trodd. For folk her står generelt tidlig opp. Men hun kom ut fra soverommet, med en herlig fin pysj og skaut på hodet (ikke pysj på hodet altså...). Det var et gøyt (!) syn! Klokken tolv gikk jeg til Isabelle for å hjelpe til med forberedelsene til hennes farewellparty. Masse kaker og saft og brus, og alle hvite i hele Nkhoma tror jeg var der. Og det var mye grining for Isabelle sin del, og jeg var på gråten flere ganger for hennes del. På kvelden var det grillfest for den harde kjernen som nå består av Isabelle, James, Jessie, Mark, Luce, Will, Jennifer, Maria og meg. Vi drakk masse øl og spiste deilig mat, og så spilte vi Cranium utpå seinkvelden der. Utrolig kjekt. Jeg var på lag med Maria og James, og vi vant!!! Hurra! Og så har jeg jo begynt som smykkedesigner (!) og lager øredobber av diverse flaskekorker, og Will har en vanvittig samling som han har brukt flere år på å danne seg. Men det var fritt fram for meg å plukke korker, og det gjorde jeg. Og nå har jeg laget mange, men er nå tom for stifter til å lime på, så jeg trenger virkelig flere for å fortsette mitt arbeid. Men det er veldig kjekt, og folk her kjøper! Og malawierne er veldig interesserte, de syns det er veldig gøy med korker i ørene.
På søndag reiste Isabelle hjem, vi var og sa hadet på morgenen, og det var veldig trist! Grining og snufsing. Hun har blitt en veldig god venninne her, og vi har hatt mye gøy sammen! Kommer til å savne henne!
Det var en slapp og rolig søndag, var sliten etter den lange kvelden i forkant, Jessie og James kom og spise middag på kvelden, og halv ti var jeg i seng.
Jeg leser forresten en bok på nytt for aller første gang i hele mitt liv! Det er «Saman er ein mindre aleine» av Anna Gavalda. Den er jo bare nydelig! Jeg har prøvd å lese bøker om igjen tidligere, men har liksom ikke helt greid det. Men denne her er jo så kjekk!
Sprut (nabohunden) har fått valper (igjen)... Hun fikk syv valper i august, samme natten som hun kom fra Sør-Afrika, og nå fikk hun seks stykker på fredag. Stakkars lille hunden. Men de er jo veldig søte da, valpene.
Wednesday, March 2, 2011
2. mars – Fri, regn og Lilongwe
Vårt fantastiske besøk fra forrige uke, sjefen over alle sjefer Arnbjørn Roth, anestesisykepleier Vigdis Lind fra operasjonsavdelingen ved HDS og sjefen Solveig Ullaland
Ja, da var vi altså ferdig med hele prosjektet. Litt rar følelse å sitte her med, det er liksom ikke noe mer vi skal gjøre (har jeg snakket om dette før kanskje?). Så vi er nå litt nede på sykehuset, sjekket at alt går bra, at de bruker triage og emergencyrommet, og om de trenger noe hjelp. Men nå skal de jo klare seg selv, sånn turnusmessig, og vi skal ikke være medregnet i arbeidskraften. Hvis vi blir det, så plutselig så står de der da, uten sykepleiere til å jobbe, og det går jo ikke. Jeg var innom en tur og tok en ekstravakt i går, men det var forholdsvis rolig. Så nå er det bare å begynne å jobbe med etterarbeidet som vi skal ha når vi kommer hjem, men vet liksom ikke helt hva vi skal gjøre med det. Vi skal jo ha endel presentasjoner, og vi har et par avtaler allerede, men det er dårlig med respons fra de forskjellige videregående- og høyskolene. Men på fredag skrev vi mail til alle avisene i Bergen og til NRK og TV2, for å høre om de er interessert i å lage saker om oss, så vi venter spent på svar! Kult hvis det hadde blitt tv ut av det!
På lørdag dro Isabelle, Maria og meg inn til Lilongwe for å handle endel, Maria tok permanent og vi kjørte Vigdis til flyplassen. Så nå er alle dratt fra oss igjen. Hjemme igjen på kvelden hadde James laget middag til oss, og vi koste oss med god mat og vin og spill. Søndag var det tilbake til Lilongwe for å hente Jessie som kom tilbake fra USA. Veldig kjekt å se henne igjen! Nå er det som om hun aldri har vært borte. Så vi spiste middag på kvelden men Jessie var selvfølgelig ultrasliten (jetlag og laaaaang flytur) så det ble en tidlig kveld. Mandag hadde jeg en deilig og avslappende formiddag, ryddet, sorterte litt, ting jeg ikke skal ha med hjem men gi bort, spiste deilig frokost og drakk deilig Mzuzu-kaffe, og tok meg en tur på markedet. Klokken tre skulle det være fotballkamp mellom Nkhoma Eye Hospital og Teologisk kontor, men da de enda ikke hadde begynt klokken kvart på fire og svarte skyer og torden truet med kraftig regnvær, gikk jeg hjem. Jeg rakk selvfølgelig ikke helt hjem før uværet begynte, men det verste hadde ikke begynt før jeg kom meg innendørs. Og fy søren, det var helt ekstremt som det skulle regne! Og lyne! Og lynet slo faktisk ned i ledningen som gir oss strøm, det var gnistregn utenfor vinduet, et vanvittig smell, og strømmen gikk selvfølgelig. Men det var bare hovedsikringen som slo seg av, og alt var vel like etterpå. Men litt skjelven og tackykard fikk jeg sjekket og bekreftet at både PC, tv o.l. var alt intakt. Regnet strømmet ned et par timer, det var elver overalt, og det regnet hele natten, men ikke like kraftig. Det er så deilig når det regner om natten her, vi har blikktak, og lyden av regnet er veldig behagelig og avslappende. Akkurat som i gamle dager da jeg hadde skråtak og skråvindu og hørte på regnet til jeg sovnet.
Så var jeg altså på vakt tirsdag og på kvelden hadde vi middag hos Isabelle og Jessie, sammen med James, Will (britisk øyelege på Eye hospital) og Jennifer (amerikansk burns-specialist, gift med Will). Nå er det bare fire dager til Isabelle reiser, og det er veldig trist. Og hun hadde hatt lunsj på jobben i går sammen med alle ansatte, og hun hadde fått et stort bilde av alle ansatte inkl henne selv og Will, og alle hadde skrevet hilsener rundt på rammen. Jeg begynte rett og slett å grine når jeg leste det. Uff! Sikkert både med tanke på at hun skal reise og at jeg skal reise selv snart. Det blir nok veldig veldig trist. Gleder meg absolutt ikke til det, selv om det blir deilig å komme hjem, så blir det fryktelig å reise fra alt og alle her. Men men, sånn er livet?
I morgen reiser jeg inn til Lilongwe (tre ganger på en uke???) for å ordne litt ting, må betale for safarien som vi skal på når mamma og gjengen kommer, jeg har bestilt en ramme til et bilde vi har fått her som skal bli værende i huset når vi reiser, til de neste som kommer, og så skal jeg treffe Joyce og Richard som jeg traff når jeg var på Likoma Island i julen. Richard er britisk og er gift med Joyce som er malawisk. Richard er broren til den fantastiske Nicky fra London som jeg ble så glad i! Det blir koselig å se de to igjen!
I kveld kommer James, Jessie og Isabelle her på middag. Koselig!
Ja, da var vi altså ferdig med hele prosjektet. Litt rar følelse å sitte her med, det er liksom ikke noe mer vi skal gjøre (har jeg snakket om dette før kanskje?). Så vi er nå litt nede på sykehuset, sjekket at alt går bra, at de bruker triage og emergencyrommet, og om de trenger noe hjelp. Men nå skal de jo klare seg selv, sånn turnusmessig, og vi skal ikke være medregnet i arbeidskraften. Hvis vi blir det, så plutselig så står de der da, uten sykepleiere til å jobbe, og det går jo ikke. Jeg var innom en tur og tok en ekstravakt i går, men det var forholdsvis rolig. Så nå er det bare å begynne å jobbe med etterarbeidet som vi skal ha når vi kommer hjem, men vet liksom ikke helt hva vi skal gjøre med det. Vi skal jo ha endel presentasjoner, og vi har et par avtaler allerede, men det er dårlig med respons fra de forskjellige videregående- og høyskolene. Men på fredag skrev vi mail til alle avisene i Bergen og til NRK og TV2, for å høre om de er interessert i å lage saker om oss, så vi venter spent på svar! Kult hvis det hadde blitt tv ut av det!
På lørdag dro Isabelle, Maria og meg inn til Lilongwe for å handle endel, Maria tok permanent og vi kjørte Vigdis til flyplassen. Så nå er alle dratt fra oss igjen. Hjemme igjen på kvelden hadde James laget middag til oss, og vi koste oss med god mat og vin og spill. Søndag var det tilbake til Lilongwe for å hente Jessie som kom tilbake fra USA. Veldig kjekt å se henne igjen! Nå er det som om hun aldri har vært borte. Så vi spiste middag på kvelden men Jessie var selvfølgelig ultrasliten (jetlag og laaaaang flytur) så det ble en tidlig kveld. Mandag hadde jeg en deilig og avslappende formiddag, ryddet, sorterte litt, ting jeg ikke skal ha med hjem men gi bort, spiste deilig frokost og drakk deilig Mzuzu-kaffe, og tok meg en tur på markedet. Klokken tre skulle det være fotballkamp mellom Nkhoma Eye Hospital og Teologisk kontor, men da de enda ikke hadde begynt klokken kvart på fire og svarte skyer og torden truet med kraftig regnvær, gikk jeg hjem. Jeg rakk selvfølgelig ikke helt hjem før uværet begynte, men det verste hadde ikke begynt før jeg kom meg innendørs. Og fy søren, det var helt ekstremt som det skulle regne! Og lyne! Og lynet slo faktisk ned i ledningen som gir oss strøm, det var gnistregn utenfor vinduet, et vanvittig smell, og strømmen gikk selvfølgelig. Men det var bare hovedsikringen som slo seg av, og alt var vel like etterpå. Men litt skjelven og tackykard fikk jeg sjekket og bekreftet at både PC, tv o.l. var alt intakt. Regnet strømmet ned et par timer, det var elver overalt, og det regnet hele natten, men ikke like kraftig. Det er så deilig når det regner om natten her, vi har blikktak, og lyden av regnet er veldig behagelig og avslappende. Akkurat som i gamle dager da jeg hadde skråtak og skråvindu og hørte på regnet til jeg sovnet.
Så var jeg altså på vakt tirsdag og på kvelden hadde vi middag hos Isabelle og Jessie, sammen med James, Will (britisk øyelege på Eye hospital) og Jennifer (amerikansk burns-specialist, gift med Will). Nå er det bare fire dager til Isabelle reiser, og det er veldig trist. Og hun hadde hatt lunsj på jobben i går sammen med alle ansatte, og hun hadde fått et stort bilde av alle ansatte inkl henne selv og Will, og alle hadde skrevet hilsener rundt på rammen. Jeg begynte rett og slett å grine når jeg leste det. Uff! Sikkert både med tanke på at hun skal reise og at jeg skal reise selv snart. Det blir nok veldig veldig trist. Gleder meg absolutt ikke til det, selv om det blir deilig å komme hjem, så blir det fryktelig å reise fra alt og alle her. Men men, sånn er livet?
I morgen reiser jeg inn til Lilongwe (tre ganger på en uke???) for å ordne litt ting, må betale for safarien som vi skal på når mamma og gjengen kommer, jeg har bestilt en ramme til et bilde vi har fått her som skal bli værende i huset når vi reiser, til de neste som kommer, og så skal jeg treffe Joyce og Richard som jeg traff når jeg var på Likoma Island i julen. Richard er britisk og er gift med Joyce som er malawisk. Richard er broren til den fantastiske Nicky fra London som jeg ble så glad i! Det blir koselig å se de to igjen!
I kveld kommer James, Jessie og Isabelle her på middag. Koselig!
Friday, February 25, 2011
25. februar – Workshop, nordmenn og siste innspurt
Det har vært en travel uke, vi har lenge drevet og planlagt og arrangert for en workshop som vi har hatt i fire dager nå, og vi er endelig ferdig. Workshopen har hatt tema emergency care, og den har gått over 2 x 2 dager, for å få flest mulig til å kunne delta. Det har gått mye i hvordan behandle forskjellige typer akuttilfeller, respiratoriske tilfeller, kramper, traume, hypo- og hyperglykemi, alvorlig anemi osv. Og Maria og meg har hatt presentasjon om triage. Det har gått over all forventning! Det er første gang sykehuset arrangerer workshop, og vi hadde ikke de høyeste forventningene. Men absolutt suksess! Det var i hovedsak ansatte på sykehuset som deltok, både sykepleiere, clinicians og patient attendants, men det var også noen fra de forskjellige helsesenterne i området her, og noen fra sykepleieskolen. Tror alle syns det var kjekt! Og nå er vi strengt tatt ferdige her, dette var vår «eksamen»! Og vi bestod! Alt er jo gjort, emergencyrommet er ferdig, triagesystemet fungerer bra, workshopen vel gjennomført, og vi skal bare nå sjekke at alt går som det skal. Vi skal selvfølgelig inn og jobbe litt, men nå skal de klare å dekke vaktene med sine egne sykepleiere, og vi kan gå litt som supervisors. Og så har vi jo endel å planlegge i forhold til etterarbeidet vårt, som vi skal jobbe med en måned etter hjemkomst. Vi skal ha forskjellige presentasjoner på Haraldsplass, høyskolen, og forhåpentlig på flere videregående- og høyskoler, sykehus og der hvor de ellers gidd å høre på oss. Bare gi meg beskjed hvis det er noen som har ideer om steder vi kunne presentert. Det vil i hovedsak gå ut på å arbeide i et fremmed land, emergency care og fredskorpset.
Etter at workshopen var ferdig i går følte jeg et skikkelig antiklimaks! Det var veldig spesielt, tusen følelser på en gang, både gode og vonde, nesten litt på gråten, og supersliten! Sånn helt akutt! Var litt rart for meg det... Og så hadde vi en offisiell åpning av emergencyrommet, skikkelig høytidelig, det var invitert to chiefs fra forskjellige områder rundt her, og det var båndklipping og taler og masse sang og dans og trommer! Utrolig kult! Har tatt noen videoer, og disse damene kan virkelig synge! Det er så kult!
Forrige helg var Sam, Nyathipa, Bertha, Moffat (som skal til Bergen i april), Solveig, Vigdis, Arnbjørn, Isabelle og meg i Senga Bay og koste oss ved Lake'en. Fikk litt sol, god mat, mye prat og god drikke. Var bare en overnatting, av økonomiske årsaker, men det var veldig kjekt fordet om! Isabelle var med for vi trengte en sjåfør, og hun skulle til Lake'en uansett, så hvorfor ikke slå to fluer i en smekk!?
Arnbjørn reiste tilbake hjem på mandag, Solveig og Vigdis ble igjen, og mannen til Solveig kom på tirsdag. Solveig og mannen reiste til Lake Malawi i dag og skal være der til mandag, da reiser de hjem. Vigdis reiser hjem i morgen. Det blir tomt når de alle er reist, vi har hatt det så kjekt med dem her, de er fantastiske mennesker, og det har vært veldig kjekt å bli litt bedre kjent med sjefen! I kveld skal vi ha koselig middag med Vigdis, og i morgen reiser vi til Lilongwe, dropper henne på flyplassen og gjør litt shopping. Skal reise sammen med Isabelle. Hun skal reise hjem neste søndag, det blir veldig leit. Jeg har blitt god venn med henne! På søndag kommer Jessie tilbake, hun amerikanske læreren som reiste hjem i desember, hun skal jobbe her enda et år. Det blir kjekt å få henne tilbake! Har savnet henne! Og så får vi se da, hva som skjer fremover, tar det litt som det kommer.
Foten er forresten mye mye bedre, det tok sin tid, og den er fremdeles øm og svak, men jeg går helt normalt på den og det er ikke vondt å gå.
I går reiste Dr Ewa fra oss. Den gamle polske/nederlandske legen som har hjulpet oss så masse i emergencyrommet. Det er så leit for oss det, for hun er fantastisk flink og effektiv, og morsom og skjønn og herlig og alt fint man kan si om denne 76 år gamle damen! Hun kommer til å bli dypt savnet! Vi hadde farvelmiddag i guesthouse, og det var koselig. Maria og meg hadde skrevet fint kort og hun fikk et maleri som hun skulle henge opp hjemme og tenke på oss hver dag!
I går snakket jeg med Ragnhild på telefonen, hun fylte 30 år! Og nå kommer de alle som perler på en snor, Marte, Claire, Helene osv osv! Og plutselig er det min tur! Det blir jo kjekt!
Og Marte ringte meg i dag, det var veldig koselig å snakke med de begge to!
Tuesday, February 15, 2011
15. februar – Foten fra helvete (x2 strengt tatt...), besøk fra Norge og svettelukt fra Malawi...
Forrige uke var jeg med på den verste sårrevisjonen noensinne. Det var kommet inn en gutt, ca 12-15 år, og hele fotbladet hans var et eneste stort væskende gult og svart sår. Det luktet selvfølgelig død (siden store deler av foten var død...), gutten hadde kjempevondt og vi måtte legge han i generell anestesi med Ketamin og Diazepam. Da han var sovnet fikk vi sett litt nærmere på foten hans, og lilletåen var falt av. For lenge siden... Før vi begynte måtte vi tømme foten hans for blod (husker ikke hva det heter, litt for lenge siden jeg har vært på kirurgen...), og så var det bare å begynne og grave i såret, jeg fikk den herlige oppgaven av å holde foten hans høyt. Og det var så ekkelt! UUUuusssjjj! Og de skar av tre tær til. For de var helt døde, det var ikke bein inni de engang, så det var bare å kutte av med et skalpell. Og hele såret ble skrubbet for dødt vev til de blødde friskt. På et tidspunkt her kjente jeg at jeg ble litt lett i hodet og svimmel, så jeg måtte bare ta meg en tur ut. Daniel og Dickson syns det var ekstremt morsomt, de lo masse av meg etterpå. Daniel er ortopedisk clinical officer her, og han elsker selvfølgelig bein og brudd, alt det som jeg hater! Og han elsker at jeg hater det! Og skal alltid ha meg med til å reponere brudd og gipse og dra og høre og kjenne hvordan det knaser og knirker i beinsplinter som gnisser mot hverandre! Ææææææsj! Jeg blir kvalm bare av å skrive om det! Nok no!
Den andre foten er en helt annen historie. På fredag var jeg på konsert med Isabelle i Lilongwe, vi så The Black Missionaries, et malawisk reaggeband, utrolig gøy! Danset masse, drakk litt (...) og hadde det rett og slett fantastisk! Etter konserten endte vi opp på en nattklubb, med mer dansing, masse folk, øl, mat, til solen stod opp! Men det er ikke så lett å gå i trapper når man har spist så mye, så jeg jeg tråkket over på siste (heldigvis) trinnet og trodde jeg hadde brukket ankelen. Nå blir jeg kvalm av å tenke på det, mitt eget beinbrudd! Tror jeg hadde besvimt! Men ankelen var heldigvis ikke brukket, selv om jeg ikke var overbevist om det før etter 24 timer, nå er den så og si normal, eller det ser ut som jeg har litt hjertesvikt i foten, skulle sikkert hatt meg en støttestrømpe...
Ja, og så ble kameraet mitt stjålet på nattklubben. Kjipt. Jeg har til og med bilde av folka som gjorde det, tatt med mobilkameraet mitt. Isabelle og meg kom hjem til Nkhoma i femtiden pm, og kl seks var jeg i seng, sov til halv åtte neste dag. Sleeeeten!
Svettelukten min her lukter annerledes nå... Hmmm... Litt rart.
I går var Sam, Nyathipa og meg i Lilongwe og hentet nordmenn på flyplassen. Det var Solveig (sjefen min), Arnbjørn (sjefen til Solveig, sikkert strengt tatt min sjef og?) og Vigdis, anestesisykepleier og jordmor som jobber på operasjonen på Haraldsplass. Det var veldig kjekt å se Solveig igjen, og de to andre er også veldig koselige. Kjente ikke de fra før. De var selvfølgelig ultratrøtte og hadde ikke sovet noe på flyet, så de tok seg en lang hvil når vi kom fram til Nkhoma. (Merkelig, ultratrøtt er faktisk et ord i ordlisten her, det kom ikke rød strek under!) Jeg hadde et møte klokken fire med Sam, Nyathipa, Bertha, Matron og Reyniere, om workshopen vi skal ha neste uke. Det var ikke så veldig bra møte, for vi fant ut at vi har rett og slett ikke penger til å ha workshop i fire dager x 2 omganger, bare 2x2 dager. Og da er det mye som må gjøres om på. Men det er bare sånn det er, folk her blir trukket i lønn når de ikke er på jobb, altså de blir trukket i lønn når de er på workshop, derfor må de få betalt for å være med. Og da begrenser det seg litt hvor mange dager vi kan holde på de. Men men, det går seg vel til...
Solveig og Vigdis hadde med seg litt ting til meg, aviser hjemmefra, sjokolade, fårepølse, snop og blad fra Irene (tusen takk!!!) og et nydelig brev fra Torill og Bentemoren! Det vare et omskrevet brev som vi bruker å sende til kommunene når pasientene er ferdigbehandlet og ikke trenger sykehusopphold lenger, men de kan ikke reise hjem, altså de trenger sykehjemsplass. Og da må kommunen betale for pasientene etter et visst antall dager. Dette brevet heter «Varsel om kommunal betaling for utskrivningsklar pasient». Det var fint omskrevet til «Varsel om kommunal betaling for reiseklar pasient». «Det søkes med dette om permanent oppholdstillatelse i mitt gamle hjemland. Fru Andersen (Torill) vil garantere for økonomien i det hele. Eventuelt fru Heiervang (Bente). Har norsk pass. Spesielle kjennetegn: Blid, brun, sosial, reiseglad, matglad og festeglad, liker tapas og håndarbeid. Gute reise Zuruck!». Det var et fantastisk brev! Så koselig! Gleder meg sånn til å se dere alle igjen på hjerte/lunge!
Og på søndag fikk jeg melding av mamma om det var plass til en person til når de kommer hit i mars, for Lasse ville også være med! Enda mer fantastisk! Gud så kjekt! Gleder meg vanvittig! Og i går snakket jeg med mamma og Renathe på telefonen, var veldig koselig! Det som ikke er koselig er at farmor er veldig syk nå, og det er ikke så lett å sitte her når hun er så syk der hjemme. Litt trist for meg. Håper det går bra til jeg kommer hjem.
Den andre foten er en helt annen historie. På fredag var jeg på konsert med Isabelle i Lilongwe, vi så The Black Missionaries, et malawisk reaggeband, utrolig gøy! Danset masse, drakk litt (...) og hadde det rett og slett fantastisk! Etter konserten endte vi opp på en nattklubb, med mer dansing, masse folk, øl, mat, til solen stod opp! Men det er ikke så lett å gå i trapper når man har spist så mye, så jeg jeg tråkket over på siste (heldigvis) trinnet og trodde jeg hadde brukket ankelen. Nå blir jeg kvalm av å tenke på det, mitt eget beinbrudd! Tror jeg hadde besvimt! Men ankelen var heldigvis ikke brukket, selv om jeg ikke var overbevist om det før etter 24 timer, nå er den så og si normal, eller det ser ut som jeg har litt hjertesvikt i foten, skulle sikkert hatt meg en støttestrømpe...
Ja, og så ble kameraet mitt stjålet på nattklubben. Kjipt. Jeg har til og med bilde av folka som gjorde det, tatt med mobilkameraet mitt. Isabelle og meg kom hjem til Nkhoma i femtiden pm, og kl seks var jeg i seng, sov til halv åtte neste dag. Sleeeeten!
Svettelukten min her lukter annerledes nå... Hmmm... Litt rart.
I går var Sam, Nyathipa og meg i Lilongwe og hentet nordmenn på flyplassen. Det var Solveig (sjefen min), Arnbjørn (sjefen til Solveig, sikkert strengt tatt min sjef og?) og Vigdis, anestesisykepleier og jordmor som jobber på operasjonen på Haraldsplass. Det var veldig kjekt å se Solveig igjen, og de to andre er også veldig koselige. Kjente ikke de fra før. De var selvfølgelig ultratrøtte og hadde ikke sovet noe på flyet, så de tok seg en lang hvil når vi kom fram til Nkhoma. (Merkelig, ultratrøtt er faktisk et ord i ordlisten her, det kom ikke rød strek under!) Jeg hadde et møte klokken fire med Sam, Nyathipa, Bertha, Matron og Reyniere, om workshopen vi skal ha neste uke. Det var ikke så veldig bra møte, for vi fant ut at vi har rett og slett ikke penger til å ha workshop i fire dager x 2 omganger, bare 2x2 dager. Og da er det mye som må gjøres om på. Men det er bare sånn det er, folk her blir trukket i lønn når de ikke er på jobb, altså de blir trukket i lønn når de er på workshop, derfor må de få betalt for å være med. Og da begrenser det seg litt hvor mange dager vi kan holde på de. Men men, det går seg vel til...
Solveig og Vigdis hadde med seg litt ting til meg, aviser hjemmefra, sjokolade, fårepølse, snop og blad fra Irene (tusen takk!!!) og et nydelig brev fra Torill og Bentemoren! Det vare et omskrevet brev som vi bruker å sende til kommunene når pasientene er ferdigbehandlet og ikke trenger sykehusopphold lenger, men de kan ikke reise hjem, altså de trenger sykehjemsplass. Og da må kommunen betale for pasientene etter et visst antall dager. Dette brevet heter «Varsel om kommunal betaling for utskrivningsklar pasient». Det var fint omskrevet til «Varsel om kommunal betaling for reiseklar pasient». «Det søkes med dette om permanent oppholdstillatelse i mitt gamle hjemland. Fru Andersen (Torill) vil garantere for økonomien i det hele. Eventuelt fru Heiervang (Bente). Har norsk pass. Spesielle kjennetegn: Blid, brun, sosial, reiseglad, matglad og festeglad, liker tapas og håndarbeid. Gute reise Zuruck!». Det var et fantastisk brev! Så koselig! Gleder meg sånn til å se dere alle igjen på hjerte/lunge!
Og på søndag fikk jeg melding av mamma om det var plass til en person til når de kommer hit i mars, for Lasse ville også være med! Enda mer fantastisk! Gud så kjekt! Gleder meg vanvittig! Og i går snakket jeg med mamma og Renathe på telefonen, var veldig koselig! Det som ikke er koselig er at farmor er veldig syk nå, og det er ikke så lett å sitte her når hun er så syk der hjemme. Litt trist for meg. Håper det går bra til jeg kommer hjem.
Subscribe to:
Posts (Atom)