30. oktober – Norman Carr, snorkling og sol

For et fantastisk rom jeg har her! Det er så nydelig fint! Og sengen er utrolig deilig! Har sovet så godt! Våknet et par ganger i natt av at det var aper på taket som laget leven, trodde en stund at de var inne på rommet, men jeg var fremdeles alene. Forresten så praktiserer de ikke med noenting som heter låser her, og det er faktisk veldig betryggende! De har aldri opplevd noe innbrudd eller tyveri (ikke det at man kan bryte seg inn i et ulåst rom), og det bekymrer meg ikke i det hele tatt at alle penger, mobil, iPod o.l. ligger på rommet hele dagen. Et herlig liv! Vi spiste en bedre frokost med deilig fersk frukt og egg og bacon, og etter frokost dro vi ut i båt for å snorkle. Det var veldig deilig å være i båten, vi så masse havørner og matet de med fisk, det var veldig kult! Så dro vi videre til en plass der det var bra å snorkle. Og det var helt greit. Har vært på bedre snorkleturer, i Thailand og på Zanzibar, men det var veldig deilig å bare duppe rundt i vannet, som forsåvidt ikke var særlig avkjølende, for det er så varmt nå. Men det var altså veldig deilig! Vi var i båt sammen med et eldre ektepar fra Irland som er i Malawi for å besøke sin datter som jobber her. Det er bare oss seks som bor på Norman Carr for øyeblikket. Det skulle visst egentlig komme en gjeng fra Lilongwe i dag, men det er bensinproblemer for tiden, eller rettere sagt ikke til å få fatt i, så de kommer seg ikke hit. Etter et par timer ute i vannet dro vi tilbake til Norman Carr, spiste en meget god lunsj, ovnsbakte fylte pannekaker, drakk et par pils, Tormod tok seg en tur ut i kajakk, Bodhild lå på stranden og steikte, jeg satt litt i skyggen og skrev blogg og nøt livet! Kl fem dro vi ut igjen i båten, da var det tid for sunset cruise. Og det var helt fantastisk! Vi hoppet ut i vannet, hadde flytenudler til å holde oss oppe, og så fikk vi servert drinker og røyk (for de som ville det). Var sikkert i vannet halvannen time, til det ble skikkelig mørkt, og bare drakk og koste oss. Midt ute i innsjøen! 29,9 grader i vannet! En amazing opplevelse! Så dro vi tilbake til cottage'en og fikk servert deilig deilig middag! Det er bare så fantastisk å være her!

Søndagen gikk ut på noenlunde det samme, bortsett fra at jeg ikke dro på snorkletur. Ville heller slappe av her i dag, og lå lenge i sengen og surfet på nettet (det er veldig bra og raskt internett her). Lå ca halvannen time på stranden, en liten tur uti og kjøle ned kroppen, som var gjennomvåt av svette. Nå er det snart lunsj, så blir det å ligge på stranden litt til, før sunset cruise igjen i kveld! Paradis!!! Vi skulle egentlig være her i to netter, men fant vel ut første kvelden at vi skulle være her i tre! Mandag tar vi halv dag her før vi drar tilbake til Nkhoma, og på tirsdag reiser Bodhild og Tormod til Sør-Afrika igjen.

29. oktober – Safari, døden i hvitøyet og paradis!

Tidlig opp om morgenen, rettere sagt kl fem (evt null om morgenen...). Da vi kom utenfor huset vårt lå det fersk elefantbæsj rett utenfor trappen vår, så det har vært skikkelig fest i natt! Elefanter, flodhester og krokodiller i hagen om natten!
Vi skulle nå på walking safari. Og det var veldig kjekt! Ikke det at vi så så veldig mange dyr, men vi hadde for sikkerhets skyld med oss en mann med maskingevær. For det kunne jo hende vi ble angrepet av en elefant! Vi måtte alle gå på rekke (som jeg fant ut ikke var så grådig lett, for vi er ikke i barnehagen nå, alle på en rekke er ikke lett da. Men vi så noen elefanter, på ganske god avstand, men bare den følelsen av å stå midt på en åpen slette og så er det en elefant der borte som lett kan komme og ta deg, det er ganske spesielt! Men jeg har jo funnet ut at elefanter er ganske bedagelige og fredelige vesener. Spesielt etter en noe nervepirrende opplevelse i dag. Vi skulle nemlig på en ekstra bilsafari, inn i rhino sanctuary (de er nemlig innesperret, vet ikke helt hvorfor, og skjønte først nå hvor teit det er at jeg ikke spurte om det...) for å se om vi kunne få øye på noen svarte neshorn. Vi kjørte lenge og vel inne i denne parken, så masse fine dyr, og på et tidspunkt kom vi til et vannhull der det var ca ti elefanter som koste seg og kjølte seg ned. Vi stod ganske lenge og observerte denne guttegjengen (for det var nemlig bare gutteelefanter) og etterhvert kom det en liten gjeng på fem litt eldre elefanter. Og ingen lot til å bry seg om oss. De så såvidt på oss. Så etter ca tyve minutter med badeobservasjoner bestemte vi oss for å kjøre videre. Så vi kjørte inn på stien, som forsåvidt var ganske smal, og etter ca tredve meter ser vi at det kommer enda en gjeng med manneelefanter som ville bade. Passelig stresset for at vi nå var mellom badegjengen og ønsker-å-badegjengen prøvde sjåføren vår å rygge inn i bushen, for det var ikke så greit å rygge tilbake til vannhullet, det kunne blitt skummelt. Men det var jammen ikke lett å rygge inn i denne bushen, det var humpete og fælt (greit vi kjørte en Land Rover, men altså!!!). Så disse store manneelefantene nærmet seg oss, vi prøvde å rygge, så at sjåføren ble mer og mer stresset, pulsen steg på meg, munnen tørket ut, jeg ville bare legge meg ned på gulvet i bilen, men tilslutt klarte han kanskje å rygge syv-åtte meter fra stien. Men elefantene kom jo fremdeles mot oss, jeg var sikker på at min siste time var kommet, prøvde å forestille meg måter å overleve et elefantangrep på, kom ikke på så altfor mange, men elefantene gikk faktisk ganske rolig og majestetisk forbi, de gikk til og med litt utenfor stien for å unngå oss ordentlig, og da de var fint passert kunne vi kjøre videre. Jeg skalv! Og Tormod og Bodhild lo! For dette var jo tydeligvis dødskult! Hah! Langt i fra! Jeg hadde ikke klart å ta et bilde engang!
Jeg var glad for at vi nå skulle kjøre ut av parken og tilbake til camp'en. Men neida! Det skulle vi jo ikke! Men det fant jeg ikke ut før vi hadde kjørt et stykke, tydeligvis i ring, for plutselig var vi tilbake til vannhullet, og alle gutte- og manneelefantene var der enda. Så vi måtte jo se litt mer på de. Og jeg bare ventet på at disse gutta var dritlei av publikum og skulle jage oss bort, men de kunne ikke brydd seg mindre tror jeg. Heldigvis. Men vi ble ikke mange minuttene der, jeg fant ut at George, guiden vår, var virkelig på utkikk etter neshorn, derfor kjørte vi rundt i ring. Men nå var faktisk klokken blitt mye, magene var tomme, rumpene trøtte og øynene tørre, så vi var alle klare til å returnere.
Vi sjekket ut fra rommet vårt og var klar for båtsafari. Det var veldig kjekt! Kjørte rundt på Shire river (ikke som i Ringenes Herre, uttales sjerii), så masse flodhester i vannet (som jeg har lært i dag faktisk ikke kan svømme), masse (!) elefanter langs elvebredden og uti vannet og en og annen krokodille. Det var en veldig deilig tur! Kjekt å kjøre bår, spesielt når man kan kjøre opptil tre meter fra elefantene, som nå ikke beveger seg noe særlig fort i vann. Guiden vår George (veldig kjekk og flink fyr, masse informasjon og kunnskap, og skikkelig ærlig og rett-frem-fyr. Vi hadde samme guiden på alle de forskjellige safariene) fortalte og viste, og jeg lurte på om det fantes Bilharzia-parasitter i elven (den som er i Lake Malawi, og som er grunnen til at man ikke skal bade der). Svaret som han gav da, og som jeg selvfølgelig kunne tenkt meg hadde jeg tenkt meg om, var at det visste man ikke, for det var selvfølgelig ingen som badet i elven, det kryr jo av krokodiller og flodhester! Hahaha! Så vi lo litt da. Men mest sannsynlig er ikke denne parasitten her, for den lever helst i stille vann, og en elv er ikke så veldig stille...

Ca i totiden dro vi fra Mvuu Camp, med nesen mot Monkey Bay og Norman Carr Cottage. Vi hadde endel problemer, det første var at vi kjørte i feil retning i ca en time. Og det var vel det største problemet også... Men vi kom fram tilslutt, i halv syv tiden, det var ingen strøm, men hva kan man forvente, det er fredag kveld i Malawi... Men uansett, i mørket, dette stedet er nydelig! Jeg har et fantastisk fint rom, en seng som er bredere enn hva den er lang, dusj under åpen himmel, alt er bare nydelig! Og så er det jo på stranden da! Vi fikk kjempegod middag og masse gode drinker, de kommer og spør om du vil ha påfyll før du er ferdig å drikke opp. Eierne av stedet er et eldre ektepar fra Sør-Afrika, kjempekoselige! Her har vi booket oss inn i to netter, men har vel allerede sagt ifra at vi vil være her tre. I morgentidlig er det ut å snorkle i noen timer, før vi kommer tilbake til lunsj og avslapping på stranden, så er det ut igjen i femtiden for å dra på sunsetcruise! Dette er paradis! Det blir nok en fantastisk helg! Og det er fremdeles veldig kjekt med besøk!

Seint oktober – BESØØØØØK!

Meg og elefanten

Bodhild og meg på roadtrip

Bodhild og Tormod landet på Kamuzu International Airport 26. oktober kl 12.20. Jeg stod klar! Som et lys! Og ventet... Og ventet... Men de kom tilslutt da! Etter ca 45 minutter. Det var så kjekt å se de! Og bare det å få besøk! Noe kjent hjemmefra! Vestlandsk dialekt (ikke bergensk, for de er jo fra Masfjorden og Lindås, men HALLO!!!) Fantastisk deilig! Vi kjørte såvidt innom Lilongwe og tok ut penger, før vi dro rett til Nkhoma. Varmt og fælt, men deilig fordet om, det er verre i LLW, der er det drepen temperatur! De fikk såvidt kommet seg i hus, hengt opp myggnettingen, før jeg måtte få se den ekstra kofferten de hadde med seg fra Bergen. Greit nok var det mest strikkede babyluer og babytepper der (fra fantastisk flinke folk fra Haraldsplass, dere er alle så veldig flinke, og dere aner ikke hva det betyr for de små babyene her, det er et enormt behov for sånt! Greit vi er i Afrika, men babyer her fryser faktisk!), men det var også masse små og store pakker til meg! Ååååh! Det var så mye godt og kjekt! Snop, bøker, mat, filmer, musikk, Pondusblader, shampoo, truseinnlegg (ja det er rart hva man ønsker seg i Malawi), tyggis og masse koselige brev og kort! Og pepperkakedeig!!! Det blir nok litt jul allikevel! Herregud for en fantastisk gjeng jeg jobber med! Dere er så skjønne! Og selvfølgelig mamma! I love you! Jeg ble helt sentimantal der jeg pakket opp den ene pakken etter den andre!
Etter pakkeseansen gikk vi til markedet for å spise en tidlig middag, men det var rett og slett ikke mer mat igjen på restauranten. Så vi måtte gå tilbake hjem og spise middag der. Det var jo greit nok det, og så satt vi utenfor i hagen hele kvelden, det er yndlingsplassen min, jeg liker så godt å sitte utenfor, og jeg kan godt sitte der fra jeg slutter på jobb til jeg skal legge meg!
Onsdag tok jeg de med på omvisning på sykehuset. Vi begynte med gudstjeneste i kapellet fra syv til åtte, det er jo interessant nok det. Så begynte vi omvisning, alt fra OPD, childrens ward, TB ward, lab'en, HIV/aids-klinikken til operasjonssalen osv osv... Og jeg gav beskjed til Keith at han måtte ringe meg hvis det var noe keisersnitt eller annet spennende å se på operasjonen, og det gjorde han. Vi fikk sett et keisersnitt! Tror det var veldig spennende for Tormod, han er liksom ikke helsepersonell og har ikke sett noe lignende, og jeg tror han syns det var veldig kjekt! Så gikk vi og spiste lunsj på restauranten på markedet (som i dag hadde mer mat igjen), tok en runde på markedet etterpå, så på det ekle kjøttmarkedet (høres spesielt ut...), så gikk vi tilbake på sykehuset, men det var stille på huset, og Bodhild og Tormod ble med til lab'en og donerte blod! Og det trengs som sagt for tiden! Så det var mange takknemlige sjeler, og lab-mannen sa at blodet kom garantert til å bli brukt i dag! Så ja, det er behov! Tror alle må komme til Malawi og donere blod!
Etter blodgivingen gikk vi hjem, og på kvelden skulle vi ha ALLE på middag. Dvs Rhona, Jessie, Isabelle, Floor, Anthony, Miriam, Wendy og tre nederlandske nye gutter som nylig er kommet, som forsåvidt er naboene våre nå, de skal være her i tre måneder, og de driver og har podcast av gudstjenester på PC'en sin... Just my kind of guys... Og så var det jo Bodhild, Tormod, Maria og meg, og Maria sin venninne Jenny som kom onsdag, skal være på besøk i to uker. Dvs 15 stk. Det var en crowded middag. Men koselig!

Torsdag reiste Bodhild, Tormod og meg til Liwonde National Park. Vi hadde fått låne bilen til Justice, så det ble en skikkelig roadtrip! Veldig kjekt! Høy musikk, vinduene åpne og armen i vinduskanten. Bortsett fra når det ble for varmt og vi måtte lukke vinduene og sette på A/C (ikke AC/DC...) For ja, det er så varmt, selv om vi kjører i 100km/t med vinduene åpne, så er det fremdeles veldig varmt! Vi kom trygt fram til Mvuu Camp i firetiden på ettermiddagen og ble hentet i båt til selve campen. Og vi har fått et utrolig fint og stort hus. Det er to rom, med hver sine store enkeltsenger, kjempefint bad og fantastisk utsikt og 20 meter til Shire river (som forsåvidt ikke bør nærmes for mye) som inneholder mye krokodiller, elefanter og flodhester! Vi fikk bare slengt fra oss bagasjen før det var klart for bilsafari. Vi var i bil sammen med seks andre turister. Og vi så masse elefanter (på ca fem meters avstand...), warthogs, antiloper av forskjellige slag og størrelser og masse andre forskjellige dyr! Vi var til og med på safari etter solnedgang, litt sært å kjøre rundt i den malawiske bushen i totalt mørke! Vi kom tilbake til leiren i halv åttetiden, rett til middag rund et bål (ikke det at det var kaldt, vi svettet oss vel ihjel der vi satt), veldig god mat og god drikke som gikk rett til hodet! Tormod var så varm at han måtte sitte midt i klærene! Og underholdning av tradisjonelle dansere og trommere, veldig spesielt, ganske kult, men herregud, jeg holdt på å le meg ihjel av enkelte av dansene. Moro! Men dans er vel en overdrivelse. Det kom et vesen krypende i sanden, ikledd et slags sneglekostyme. Det var gøy det!
Da vi kom tilbake til huset vårt, ca i titiden, kunne vi veldig godt høre flodhestene som lå nede i vannkanten og skvulpet! Og da skjønte vi hvorfor det var en vakt som hadde fulgt oss til døren da vi gikk fra middagen. For det er virkelig ville dyr som går rundt husene her! Og det står skilt: Beware of the hippo and other wild animals! Trodde det var på gøy... Og så lærte jeg noe nytt. Hvis du skal se krokodiller i mørket, så må du lyse ut i vannet med en lommelykt som du holder i din egen øyehøyde, da ser du de røde lysende røde øyne i vannet (evt på land, kommer an på hvor krokodillen oppholder seg), for plutselig så var det noen røde lysende øyne ute i vannet! Rett der! Ca tredve meter unna! Og du kunne se hvordan den fløt bortover, og fulgte med på oss! Så vi fikk litt hetta. Gikk inn. Men jeg var fremdeles litt interessert i å se hvor denne krokodillen befant seg, så jeg lyste ut med lommelykten, gjennom vinduet, fremdeles med lykten i min øyehøyde (det er poenget, det har jeg selv sett), og der var den jammen meg oppe på land foran huset vårt! IIIIK! Lite granne skremmende, men den forsvant fort ut igjen i vannet, men bare det at jeg har sett en krokodille her, rett her (altså innen tredve meter i frihet), det er litt sykt! Og her jeg sitter på sengen nå, kan jeg høre diverse lyder utenfor. Skvulp i vannet fra flodhestene, elefantbrølene rett borti hugget, hyenene som ler bak huset, jeg er midt i svarteste! Og det er utrolig kult!

En liten tilleggsopplysning: SMS mottatt i dag: «Love is what I have for you LINN. Mr G, the carpenter». Dette er en mann jeg har truffet ca tre ganger på fire måneder...

25. oktober – Dagen før dagen

I morgen kommer Bodhild og Tormod! Jeg gleder meg! De er nå i Sør-Afrika, kommer hit m fly i morgen, og reiser tilbake til S-A neste tirsdag. Jeg jobber for øyeblikket med å finne transport som kan hente de på flyplassen, det er så og si avklart.

I helgen gjorde jeg fint lite... Det var utrolig deilig og bare slappe av, på lørdag var jeg på markedet med Isabelle, Floor, Anthony, Maria, Debbie, Miriam og Wendy (to nye sykepleierstudenter fra Nederland). Vi spiste lunsj på restauranten der, og det var veldig god mat! Ikke det største utvalger selvfølgelig, valget stod mellom ris og nsima og tilhørende kjøtt og grønnsaker. Jeg valgte ris, det er ikke så grådig godt med nsima, innimellom går det greit. Da jeg kom hjem fra markedet og Maria var gått tilbake på jobb, ringte hun og sa at Jessie og Rhona hadde vært i en bilulykke. De var på vei til Mount Mulanje, de hadde sittet bakpå lasteplanet på en truck, og da de var på vei over en bro så hadde bilen kommet ut av kontroll og de hadde veltet utfor broen, havnet under bilen under vannet. Det kunne jo gått skikkelig ille, men det kom fra det med et par skrammer og sår, ødelagte mbiler og kamera, og et ganske stort sjokk! Naturlig nok. Det er vel bare flaks at de klarte seg såpass bra, eller som de mener det her, det er et mirakel, takk Gud! Javel... Så nå er de ganske skamslåtte og ømme overalt.

I dag har jeg vært på jobb på childrens ward. Det har vært ganske travelt, masse nye og syke barn, og mye anemi, så Ngari kom til meg og spurte om jeg kunne donere blod (igjen... Tredje gang på under fire måneder), og det kunne jeg jo selvsagt. Det gjør meg ingenting. Hb'en var 13,7 så jeg har jo rikelig! Og det var en ganske spesiell opplevelse å vente på lab'en etter at jeg donerte blod, Ngari preparerte posen og papirene som skal fylles ut, og så tok jeg med meg posen til childrens ward og gav den til en liten jente. Da vet du virkelig at du gjør en forskjell, redder et liv!
Tror jeg har hengt opp fire blodposer i dag, to av de var mitt blod (jeg gav 600ml, og barn får blod etter vekten, så mitt blod i dag rekker til minst tre unger hvis de er under 10kg). Det går virkelig mot malariasesong, og det skal nok verre bli! Som sagt tidligere så gleder jeg meg ikke!

Så nå er det noen fridager å se frem til, skal hente B og T på flyplassen i morgen, er så heldig at en sykepleier på surgical ward kjører meg, det er jo luksus. Så skal vi være her noen dager og på torsdag reiser vi ti lLiwonde og Mvuu Camp, skal være der en natt, og så skal vi ha to netter på Norman Carr i Monkey Bay. Google! Dette er skikkelig bra steder! Gleder meg stort! Litt luksus! Og masse solkrem!

22. oktober – slutt på arbeidsuken (som har vært tre dager...)

I går var jeg på childrens ward, hadde 07-19-vakt. Dagen begynte forholds rolig, ikke så mange innleggelser. Jeg vandret litt rundt på sykehuset og hilste på folk, og fikk grei beskjed av Stella (sykepleier på Private ward) om at jeg måtte gå hjem og ta på meg et underskjørt! For man kunne se trusen min gjennom kjolen og tightsen... Maria fikk samme beskjeden. Så det var bare å lye da... Etter lunsj var det mer å gjøre. Det er det forresten alltid når Maxwell og jeg er på 07-19-vakt sammen! Det var kommet inn en 10 år gammel jente med meningitt mens jeg var til lunsj. Hun var bevisst, men fikk etterhvert mye kramper. Mye! Vi begynte først med å gi en mild type krampestillende medisin, både intramuskulært og intravenøst. Dette hadde ingen effekt, pårørende, seks stykker, måtte stå for å holde henne i ro for at hun ikke skulle falle ut av sengen. Tilslutt gav vi Diazepam, et sterkt krampestillende medikament, og hun roet seg. Men etterhvert begynte hun å puste raskere og tynge (noe som er merkelig siden Diazepam er respirasjonshemmende). Jeg ringte på legen, han kom etter en god stund, og da var hun begynt å puste saktere og saktere, men hadde kraftig puls. Vi hadde ventilasjonsutstyret beredt, og måtte begynne med kunstig ventilering før legen kom. Og det veltet ut med hvitt skum fra munn og nese. Vi fikk tak i et sug som vi måtte låne fra Maternity, men da det var på plass hadde hun helt sluttet å puste, vi begynte med gjenopplivning, men hun stod ikke til å redde. Det var forferdelig tragisk. Faren tok jenten på ryggen og bar henne hjem. Det var litt av en avslutning på vakten...
Etter jobb dro vi til Will og Jennifer som skulle holde farvelmiddag for Katrin. Hun skulle reise dagen etter, har vært her i tre måneder. Veldig koselig og morsom jente, vi har skikkelig funnet tonen! Så det er veldig leit at hun reiser.

I dag var jeg og Maria på OPD. Var skikkelig rolig, lite pasienter. Nå har de begynt å hogge ned trærne utenfor OPD, skal gjøre det fint og ordentlig til regnsesongen kommer, ikke ha gjørmegulv, lage flere benker til pasientene og bygge tak over. Det er en fordel når det regner som verst. Så det var en mann da, som klatret rundt i trærne der og hogg løs på greinene. Tror det blir veldig bra tilslutt, selv om det er kaos nå. Og folk er veldig positive, de ser behovet og at det kommer til å bli veldig bra, de klarer bare ikke komme på det selv og sette igang tiltak for å få det gjort.
Klokken tre skulle det være fest på childrens ward, Mrs Sambani, nurse in charge på childrens ward, har akkurat fått beskjed om at hun har bestått på sin eksamen i peadiatric nursing. Så det var duk og dekket bord med kaker og brus, og noen taler, og masse sang og dans! Og det er så fantastisk kjekt å være med på! De er så flinke til å synge, i tusenvis av stemmer! Frysninger all over!
Kom hjem fra jobb, satt utenfor og tok en røyk og et glass vin som vanlig, og gartneren vår Wilfred spør om jeg har Doom (insektsgift). Ja? sa jeg, hvorfor? Nei, det er en slange her, jeg vil spraye den. Slange? Jeg vil se! Hvilken slange? Green Mamba!!! Hahaha! IIIIK! Men den var pitteliten, 66 cm lang. Og ble slått ihjel. Vi tok noen fine bilder før vi begravde den.

Så nå er det helg, endelig (? Føles ikke helt sånn når jeg har vært på jobb tre dager denne uken...)
Skal drikke vin og slappe av, ikke sole meg...

19. oktober – Hverdagen fortsetter, fire måneder feires i Malawi!

Jeg har fått litt kommentarer på at det har vært mye festblogging, og lite jobblogging... grunnen er vel den at det har skjedd mye gøy den siste måneden, ferie i Zambia, tur til Blantyre og sist men ikke minst Lake of Stars! Og hverdagen går nå sin gang på sykehuset, det er ikke så veldig mye nytt som skjer, selvfølgelig er det masse som skjer, men mer og mer ting begynner å bli, ja, dagligdags... Høres kanskje merkelig ut, for det er jo en vanvittig verden vi jobber i her, men alt blir jo en vane, eller hva? Det er fremdeles veldig kjekt på jobb, både folka og jobben, og jeg får fler og fler venner, og alle er så utrolig gøye og snille! Jaffall de fleste. Noen er jo teite og merkelige, men sånn er det jo overalt. Og er vi borte en dag, feks på mandag da jeg ikke var på jobb pga min sterkt solbrente kropp (som nå flasser og skifter helt ham), så spør alle, og alle bryr seg. Og jeg fikk ikke besøk av mindre enn fire stk som ville se til meg om jeg hadde det bra! Det er jo veldig rørende! Og kjekt at folk savner oss når vi ikke er der.
På tirsdag var Maria og meg på jobb i OPD. Det var Texas til morgenen, masse dårlige folk, spesielt voksne, det ramlet inn med akuttilfeller! Og det er jo på en bisarr måte kjekt, å få brynet seg litt, og tiden går jo også veldig fort! Og det er rart hvordan vi prioriterer foran de malawiske, men det er jo en grunn til at vi er her. Feks så ville jeg legge inn veneflon på og få en ekstremt dehydrert dame til Medical Ward så fort som mulig, men Medical Assistant vil helst skrive ferdig papirene sine før han sender henne avgårde. Hun kan gjerne dø på den tiden! Og det gjorde hun forsåvidt også, men ikke før seinere på dagen. Etter 15 forsøk klarte de å legge inn veneflon på henne, hun hadde respirasjonsstans underveis, våknet til igjen, men noen timer seinere orket ikke kroppen hennes mer. Damen hadde hatt diare i tre måneder, er det rart man er dehydrert? Hva er det som får folk til å vente evig lenge med å gå til lege? Det kan jo godt hende hun hadde vært til en tradisjonell «lege», det vites ikke.

Prosjektet ellers går sin gang, treigt, men trolig fremover... Men det er mye forvirring rundt diverse ting nå, feks budsjettet, og alle tror at det er vi som har kontroll og bestemmer over det. Men vi aner jo ingenting om det! Og når vi spør de som burde vite det, så er de litt ubestemmelig i sine uttalelser, så jeg lurer egentlig på hvor disse pengene som den norske stat spytter i går hen... Får satse på at skattepengene våre ikke går til å betale sjefene her... Vi skal prøve å få en skikkelig oppklaring når Dr Ter Haar kommer tilbake fra Sør Afrika. Fortsettelse følger...

Søknadsprosessen til neste omgang i prosjektet er igang. Det vil si at de har utlyst to stillinger til sykepleiere og clinitians som skal til Norge og Haraldsplass neste gang, foreløpig plan er i mars/april. Og mange her tror at vi har noe med den prosessen å gjøre. Men det har vi altså ikke. Vi skal være med på intervjuene og stille litt spørsmål som kan være greie å få svar på av de som skal til Norge, men vi har ingenting vi skulle ha sagt på hvem som får reise. Men de sier at den bestemmelsen skal være gjort til 1. november, så det blir spennende! Vi har selvfølgelig våre meninger om hvem som bør og ikke bør reise, får håpe vi er heldige! Kriteriene for å kunne reise er jaffall at de må ha jobbet to år ved sykehuset, binde seg to år etter hjemkomst, og ha genuin interesse for emnet, altså intensivsykepleie og overvåkningssykepleie. Fortsettelse følger her også...

I dag har Maria og meg vært i Lilongwe og handlet. Vi hadde særdeles lite mat i hus, utenom diverse grønnsaker (fra egen hage), ris, pasta, bønner, diverse krydder, Toro-supper og vin... Så nå er det bul på kjøleskapet, og vi er lykkelige!
Til helgen skal det slappes av (ikke soles!) og på tirsdag kommer Bodhild og kjæresten på besøk! Det blir så kjekt det! Gleder meg til besøk! Vi skal først være her et par dager, og så reise på safari i Liwonde, og nyte dager ved Lake Malawi!

15. - 17. oktober – Lake of Stars

Fredag hadde vi fri, public holiday, aka. morsdag... Tenke seg til å få en fridag pga morsdag! Sånn skulle vi hatt det hjemme også, ikke på en søndag! Det er jo helt teit.
Ihvertfall... Vi reist sånn ca i tolvtiden, Isabelle hadde fått lånt en bil, så vi trykket oss inn, Rhona, Jessie, Floor, Maria, Anthony, meg og Isa bak rattet. Nå høres det nesten ut som dette er en liten og trang bil, men vi måtte faktisk ikke trykke oss inn... Kom fra til Mangotchi i firetiden kanskje, skulle campe på et sted som heter Nanchengwa Lodge, ca 15km fra festivalområdet. Stranden der var nydelig, og masse feststemte festivaldeltagere. Vi dro til festivalen i sekstiden, det var en gjeng som hadde arrangert en buss som skulle kjøre oss til festivalen og hente oss igjen i ettiden. Genialt det! Det var masse folk der (kanskje litt mindre enn jeg hadde forventet), scenen rett på stranden (det var vel forresten alt der, det var en kjempestrand), ølboder og matboder som om jeg skulle vært på festival hjemme. Bortsett fra prisene da, det kan ikke sammenlignes når man kjøper øl for en tier og et glass vin for en tyver... Lyden var veldig bra, og det var masse kjekk musikk. Mest forskjellige afrikaband, mye bra! Danset i sanden, koste oss masse! Traff masse kjentfolk (aka bekjente) fra både Zambia og Malawi, og jeg traff igjen Enno, som jeg delte bussturen fra helvete med. Og Sabrina som også var i Lusaka. Og Peter, nederlenderen vi hadde med oss fra Blantyre. Og flere andre fra Bovu Island. Veldig koselig!
Lørdag var det tidlig opp, som kjent når man er på festival, sover i telt, det er mye lyder, fryktelig varmt og lyst. Rett i vannet og kjøle seg ned, vaske bort litt fyllasyke, og ligge på stranden. Det var en deilig formiddag. Sløving på stranden, lese bok, øl til lunsj, bade, sole, bade litt til.
Dro til festivalen i ettiden, denne gangen kjørte Isabelle, så var det så greit å komme seg tilbake. Men Maria og meg hadde vel bestemt oss for å bli på stranden hele natten.
Til å begynne med var det bare noen sære SÆRE bidrag med improteater, meget spesielt, skjønte ingenting.
Musikken begynte vel i firetiden, og det var veldig kjekt denne dagen også. Spesielt når Noisettes kom på scenen! Det var utrolig kult! Hun var så dødsrå! Og veldig flink! Danset masse, det er faktisk noe helt spesielt å danse i sanden! Kvelden ble fuktigere og fuktigere, gøyere og gøyere, og den tok aldri slutt, de fortsatte å spille musikk på stranden hele natten, og jeg tror jeg trygt kan si at jeg danset hele natten! Helt til soloppgang, det var noe spesielt, men veldig gøy! Og da var jeg såpass utslitt og utilregnelig, at jeg rett og slett sovnet på stranden, etter å ha tatt et oppfriskende og avkjølende bad... Følte meg ikke så veldig oppfrisket eller avkjølt da jeg ble vekket noen timer seinere, med tidenes solbrente hud! Så jeg tilbragte hele formiddagen, utover i ettermiddagen, i vannet. Men tror ikke det hjalp så veldig mye... Jeg kan fremdeles ikke ha noe særlig med klær på meg, så i dag (mandag) er man hjemme fra jobb, av den grunn at man ikke kan gå med uniform... Jada... Men jeg er nå ærlig, har sagt det som det er. Og natten har vært urolig, sovet forholdsvis godt, men våkner jo av den minste bevegelse... Maria er snill da, kommer med ispakninger og kaldt vann til meg. Og så er jeg evig takknemlig for min nyinnkjøpte vifte. Så i dag skal jeg tilbringe mesteparten av dagen i sengen, med pc, musikk, filmer og internett!!!
Får forresten ubehagelig mange meldinger fra en som jeg uheldigvis snakket litt for mye med på lørdag, han vil til og med gifte seg med meg. Jeg skjønner ikke dette her! Hva er det med folka! Bare man er hyggelig og snakker (litt for lenge tydeligvis) med de, så tror de at de skal få seg en hvit kone!

Nå har jeg vært og hentet en ny skål med deilige jordbær fra hagen, den stod der så fint i kjøleskapet når jeg skulle hente meg frokost!

Irish Medical Dictionary

Artery – The study of paintings
Bacteria – Backdoor to cafeteria
Barium – What doctors do when patients die
Benign – What you be, after you be eight
Caesarean section – A neighbourhood of Rome
Catscan – Searching for kitty
Cauterize – Made eyecontact with her
Coma – A puntuationmark
Dilate – To live long
Enema – Not a friend
Fester – Quicker than someone else
Fibula – A small lie
Impotent – Distinguished, well known
Labour pain – Getting hurt at work
Medical staff – A doctors cane
Morbid – A higher offer
Nitrates – Cheaper than dayrates
Node – I knew it!
Outpatient – A person who has fainted
Pelvis – Second cousin to Elvis
Post operative – A letter carrier
Recovery room – Place to do upholstery
Rectum – Nearly killed him
Secretion – Hiding something
Seizure – Roman emperor
Tablet – A small table
Terminal illness – Getting sick at airport
Tumour – One plus one more
Urine – Opposite of you're out

12 oktober – Jobb, vin, allsang og bønnemøte...

Jobbet på OPD i dag. Og det var veldig greit, forholdsvis rolig. Men det var ingen som jobbet i Private Ward, så jeg måtte hjelpe til endel der. Og det var endel pasienter. Og det er ikke som at jeg har så veldig lang erfaring med postoperativ sykepleie, etter keisersnitt! To stykker! Men det var en forholdsvis grei jobb, de var en veldig grei protokoll som forteller en akkurat hva som skal gjøres, men kan jeg gjøre etterkontroll, feks undersøke livmor o.l.? Nei... Men det kom andre til unnsetning, så jeg beholdt roen. Men den ene damen fikk feber, om det kom pga operasjonen eller om det var infeksjon i bildet, det er usikkert, for damen var også HIV-positiv. Men det gikk greit til slutt, jaffall inntil jeg gikk hjem. Så får vi se i morgen, hvordan det går med henne.

På kvelden var vi var invitert på middag hos naboene. Og det er jo veldig koselig! De har masse unger, seks stykker, og i tillegg en annen på besøk. Så det var ganske livlig. Og i tillegg tre hunder og to valper... Jeg var mentalt forberedt og hadde tatt meg et glass vin før vi gikk.
Det var veldig god suppe til middag, og vi er jo vant med at alle her ber bordbønn før maten, men vi er ikke fullt så vant med at vi etter maten har høytlesning fra bibelen, og allsang av salmer etter maten. Jeg hadde store problemer med å holde meg alvorlig, kunne ikke se på Maria underveis, og det kunne nok blitt ganske pinlig hvis det hadde gått skeis. Men ja, det gikk greit, ingen pinlige øyeblikk. Og etterpå spilte vi UNO, glemmer for hver gang hvor gøy det er! Jeg ønsker meg det! ;-)

Helgen 8.-10. oktober – Blantyre, Game, fest, moro og beundrere

Fredag etter lunsj reiste vi med Justice til Blantyre, andre største byen i Malawi. Bare for gøy. Vi skulle en tur på Game (som var min hovedårsak for å reise til Blantyre), det er en typ OBS stormarked, de har ALT! Og ganske så rimelige priser også. Så det endte oppe med at jeg handlet meg en vifte (det trengs virkelig nå), en sånn tråkkemaskin (til å trimme på kl null om morgenen), laken og diverse diverse småting. Kunne ikke bruke så veldig mye penger, for det er litt for lite av de for tiden. Så jeg har vel også funnet ut at Zanzibar i julen blir litt for dyrt for meg, så jeg har bestemt meg for at jeg blir i landet, og reiser til Likoma Island i Lake Malawi. Tror nok det er minst like fint og deilig der, selv om jeg ikke får truffet gamle venner. Men jeg kan heller treffe nye venner!

Ja

Så etter vi hadde handlet og sjekket ut stedet vi skulle bo på (Doogles Lodge) dro vi til en kinesisk restaurant (Justice er kjent i byen, han har bodd der) og jeg spiste Lemon Chicken og var plutselig tilbake i Brisbane, Australia i 2001! der spiste jeg nesten ikke noe annet i fem uker! Bortsett fra fiskepinner og ris og sweet/sour-sauce, noe som også fortæres her ganske ofte. Fiskepinner smaker det samme uansett hvor du kjøper det.
Etter middag bar det tilbake på Doogles, vi var trøtte og slitne etter en lang dag i bilen (tok oss ca fem timer å kjøre, med diverse stopp), vi sjekket internett og tok et par øl i baren. Tidlig i seng. Vi sov på dorm, så det var to andre som også var på rommet, Peter, nederlandsk mann, ca 50 år? reiser alene fra Jo'burg til Kairo. Og så var det Joseph, en liten rastamann fra LLW som var på tur, skulle videre for å klatre Mnt Mulanje, høyeste fjellet i Malawi. Lørdag var vi tidlig oppe, og dro for å treffe Alec som er her med MSF som arkitekt, han jobber i utgangspunktet på Haraldsplass. Så det var jo veldig koselig å se han igjen, men han skulle reise på ferie hjem til Norge den dagen, så det ble et kort frokostmøte. Så reiste vi tilbake til Game mens Justice hentet to amerikanske sykepleiere som han kjente fra før, Rachel og Heather, de er her en måned for å jobbe på et barnehjem. De var her også i fjor som studenter, det er sånn Justice kjenner de. Så kjørte vi til Mnt Mulanje, bare for å se, vi skulle ikke klatre, og det var en veldig fin tur, kjørte forbi masse flotte teafarms, utrolig grønt og frodig. Vi kom tilbake i fire-femtiden, spiste lunsj/middag og dro tilbake til Doogles. Og vi fant vel fort ut at vi var klar for en fest alle mann, og Rachel og Heather fant ut at de også ville overnatte på Doogles, ikke dra seint hjem til barnehjemmet, fulle og fine. Joseph joinet oss, og jeg fant vel fort ut han han var interessert i meg. Eller det var vel de andre som fant ut av det først... Og det var nå koselig nok det, han er veldig hyggelig og morsom, men han får bare leve i håpet, jeg er ikke interessert i han på den måten. Men kommer nok til å treffe han igjen, han skal på Lake of Stars neste helg, og han kjenner endel folk her i Nkhoma, så han skulle absolutt komme på besøk :-S
Lake of Stars er forresten en festival som holdes hvert år, ved Lake Malawi, Mangochi. Så det blir kjekt. Vi er en god gjeng fra Nkhoma som skal, og flere andre som jeg har truffet både i Malawi og Zambia. Det blir nok storveis!
Så kvelden på Doogles ble både lang og fuktig, spiste biljard og koste oss masse!
Søndag var det avgårde hjemover, Peter fra Nederland skulle være med oss i bilen, han skulle nemlig til LLW. Men han fant fort ut at han ville besøke Nkhoma, så vi fikset et rom til han i guesthouse. Det var vel jeg som sa at LLW ikke er så veldig kjekk at man trenger å være der en hel uke, for han skulle nemlig det, før han også skal på festivalen til helgen. Foreløpig skal han være her en natt, men hvis han finner ut at han liker seg, så blir han lengre.
Det største som har skjedd i helgen er vel at vi har fått oss mobilt bredbånd!!! Helt tilfeldig gikk jeg forbi en stand som solgte USB-bredbånd, på Zain sitt nettverk (det største og beste mobilselskapet her). Vi var ekstatisk! Det er jo fantastisk! Og så fyller vi på nettid med de samme kortene som vi fyller på ringetid! Oh lykke! Det er så gøy for oss! Det er ikke noe særlig raskt, men det er det jo ingen steder her i Nkhoma! Så nå er det bare å sende en melding hvis noen vil Skype med meg! (Prøvde det i går med mamma, det funket ikke, men det varierer jo hvor god forbindelsen er, så det er bare til å prøve igjen!)

5. oktober - Bøkene mine.

Tenkte jeg skulle gi en liten oppsummering på mine litterære utfoldelser her i Malawi.
Jeg ankom i juni og leste Levi Henriksen, Mannen fra Montana. Jeg har blitt svært glad i Levi og hans bøker, de er morsomme og lett å like. Men dette var en bok jeg nesten var ferdig med da jeg kom, så jeg gikk da raskt over på Paulo Coelho sin Djevelen og Frøken Prym. En veldig fin og sterk historie, anbefales! Denne boken var også medbrakt. Da jeg var ferdig med den, noe som jeg ble da jeg lå på stranden i Senga Bay (og forbannet meg selv for å ikke ha tatt med flere bøker!), var det på tide å begynne på krimmen igjen. Hadde med meg Henning Mankell, dobbelbok med Villspor og Silkeriddere, og jeg er jo i utgangspunktet glad i Vallander, så det var lett og god underholdning. Disse to tror jeg jeg fullførte på ganske kort tid.
Jeg lånte så en bok av Maria, Bill Bryson, En kort historie om nesten alt. Den begynte bra, og var ganske interessant, men det ble rett og slett for mye ting... Og for mye informasjon... Om alt for små ting som i utgangspunktet kan være vanskelig å skjønne... Så jeg gav opp etter en stund, jeg er ikke den typen som på død og liv skal fullføre en bok når jeg først er begynt på den, gidd lese noe som ikke er kjekt! Så derfra ble det å begynne på en engelsk utgave av Anne Franks dagbok (lånt fra Rhona og Jessie sitt hus), noe som jeg også gav opp etterhvert, det er ikke alle bøker som er så gøye å lese omigjen. Vi får se om jeg går tilbake på den seinere.
Marte hadde sendt meg bursdagspresang, og der var det ikke mindre enn to bøker, og Gert Nygårdshaug sin Mengele Zoo var en fantastisk bok. Både spennende, romantisk, morsom og interessant, likte den kjempegodt! Anbefales på det sterkeste. Den boken ble jeg ferdig med på min ferie i Zambia, og jammen santen hadde ikke husholdningen Nikolaisen/Hågland et rikt utvalg av andre Gert Nygårdshaugbøker (kan hende jeg er utrolig teit og uopplyst, men jeg har aldri hørt om mannen før...) Så derfra fikk jeg låne med meg (teit nok) siste boken i serien på ti om Fredric Drum og Skarphedin Olsen. Også en bra bok, gav virkelig mersmak til å lese de andre ni!
Så nå har vi en liten bunke bøker i bokhyllen som bare venter på å bli plukket som nestemann. Alternativene er få men varierende
Arto Paasilinna – Kollektivt selvmord
Paulo Coelho – Ved elven Piedra satt jeg og gråt
Johan Theorin – Skumringstimen
Sophie Kinsella – En shopoholikers bekjennelser
Sophie Kinsella – En shopoholiker treffer blink
Zusac – The book thief
The collected short stories of Roald Dahl
Stephen King – Cell
Pluss en liten neve gode, men svenske bøker, så det er uaktuelt...

27. september - 1. oktober – Jobb, jobb og litt mer jobb

Kom tilbake på jobb mandagen, det var jo veldig kjekt å se alle igjen, og jeg fikk en varm velkomst! Og masse gode komplimenter på håret mitt! Til og med en kommentar på at en savnet «my silver hair»! Haha!
Ting har gått greit med prosjektet mens vi har vært borte, bortsett fra at disse fargestrimlene som vi bruker i pasientene sine health passports var nesten helt ferdige, enten kaster folk de eller så tar pasientene de med seg hjem (tror mest på det siste...) Det har faktisk hendt flere ganger at pasientene krever å få med seg strimlene når de går, så det må nøye forklares hvorfor de ikke får det... Hva skal de med en 2x15 cm stor farget papirstrimmel? Jaja... Folk er rare... Men det har gått overraskende bra med triagesystemet vårt, det er jeg veldig glad for! Nå er liksom folk begynt å bli vant til det, og da møter vi ikke mye motgang eller spørsmål lenger! Så nå har jeg bestemt meg for å være sånn ca 50-50 på OPD og Peads (evt 40-60). Gleder meg til å jobbe der igjen. Selv om Keith ikke er der lenger, så er det masse andre kjekke folk, og hun nye Nurse-in-charge, mrs Sambani, virker veldig grei. Litt sånn myndig-men-morsom!
Mandag da jeg kom på jobb var det to pakker hjemmefra som ventet på meg! En fra Bentemoren (som jeg jobber med) og en fra Marthe og Anne Marie. Det var veldig kjekt! Der var makrell i tomat, torosupper, pondusblad, en (forhåpentligvis) god bok, første sesong av Alias (noe skeptisk, men jeg må jo gi det en sjanse, sant Marthe!? :-)), stor plate av yndlingssjokoladen (melkesjokolade med kvikk lunsj og et dryss av havsalt), kort og bilder av nye babyen til Anne Marie (Jakob) og selvfølgelig koselige brev! Jeg tok rett og slett til tårene da jeg leste! Det er veldig kjekt å få pakke og brev, det varmer!
Onsdag reiste Maria og Christian til LLW for å tilbringe C sine siste dager i Malawi der. De bor på fint hotell med basseng, spa og WiFi! Oh lykke! Internettet her for tiden kunne ikke sugd mer, har ikke sjans til å sjekke mail engang, håper det ikke blir for lenge til jeg kan sjekke mail, facebook og skrive blogg.

Torsdag, skikkelig drittdag... Dårlig humør, vet ikke helt hvorfor. Kanskje et aldri så lite pengespørsmål som utløste drittfølelsen, men jeg fikk kjeftet litt fra meg. Gav klar beskjed om at det er en ting å spørre om penger, men det er en annen ting å spørre om å få lånee penger, da forventes det tilbakebetaling. Så jeg syns det var helt uhørt at han nå kom og spurte om mer penger, når han ikke engang hadde betalt tilbake det han hadde lånt sist. Så han gikk litt lutrygget og med halen mellom beina, neste morgen kom han med pengene til meg.
Fredag var alt bra igjen! Maria kom hjem fra LLW, det var ikke så bra med henne. Hun var selvfølgelig veldig lei seg for at Christian hadde reist, men tror det går bedre nå. Vi så på Ringenes Herre og drakk rosevin, det hjelper jo på det meste!

26 september - Home sweet home

Ca i tretiden ankom jeg Nkhoma, gjennomsvett og ekkel, og passelig glad for å være hjemme! Wilfred (gartneren) møtte meg i hagen, jeg fikk klem og beskjed om at jeg hadde vært savnet, det var veldig koselig! Kom inn i huset og var ganske lettet over at alt var på plass, at det ikke hadde vært innbrudd mens vi var borte. Fant endel insekter på rommet, en giga kakerlakk og en mini skorpion, begge døde heldigvis!
Satte på høy musikk på rommet mitt og ryddet ut alle mine nye fine (og skitne) klær, fylte skittentøyskurven godt opp og tenkte at Olivia (hushjelpen) får en herlig jobb i morgen... Jeg gikk på middag til Rhona og Jessie i syvtiden, sammen med Katrin, og det var så rart, tror ikke vi har vært så få på middag siden jeg kom hit. Men det er ganske få unge hvite her nå, alle studenter er reist og ingen nye er ankommet, så for øyeblikket er det bare Rhona, Jessi (som begge skal være til desember), Katrin (som reiser om tre uker) og Isabella (som reiser i mars) utenom Maria og meg. Men det kommer vel flere etterhvert. Maria og Christian var akkurat kommet hjem fra ferie da jeg kom fra middagen. Snakket litt med de, og så så vi på Fritt Vilt! Skummel! Og gøy! Christian hadde kjøpt med seg både eneren og toeren. Jeg liker!

25 september – Busstur fra helvete...

Skulle reise hjemover igjen, ferien gikk mot slutten, og bussen fra Lusaka til Chipata hadde avreise kl 0800. Heldigvis var jeg ikke alene, Enno skulle også ta denne bussen. Vi møtte optimistisk opp på busstasjonen (som jeg for to uker siden overnattet på) og satt oss inn i bussen, klar for avreise. Kl tolv kjørte vi... Jadda, Afrika... For en venting. På alt og alle. Og de er så utrolig sleipe disse bussfolka. De leier faktisk inn folk til å sitte i bussen en lang stund, for at det skal se ut som den er nesten full, og så går de av, en etter en, etterhvert som det kommer fler folk på!
Så vi var allerede fire timer forsinket. Jeg hadde jo egentlig planer om å reise direkte til Malawi via Mchinji (grensebyen), men det kunne jeg jo bare se langt etter nå. Og mens vi satt og ventet på å kjøre kom det inn massevis av folk som skulle selge oss ting. Og de kommer igjen og igjen. Her kommer en komplett liste over alt som ble prøvd solgt til oss:
Hatter og luer
Kammer
Speil (store og små)
Klesklyper
DVD'er og CD'er
Hårklippemaskin
Belter
Tannkost og tannkrem
Snop og drikke (som forsåvidt er veldig greit)
Frukt (som er enda bedre)
Vaskekluter
Lommetørkler
Boxershorts
Vesker
Smykker og øredobber
Klokker
Paraplyer
Lommelykter
Sko
Sokker
Leker
Kontantkort og ringetid
Parykker
Parfyme
Lommebøker
Skjeer
Stoff (tøy)
Nettingstrømpebukser
Mobilladere
Mobillommer
Handlenett
Ja, alt dette skrev jeg ned etterhvert som de kom på bussen...
Da vi endelig kom oss avgårde viste det seg jo at det ikke var den mest pålitelige bussen vi hadde satt oss inni. Ikke mindre enn fem eller seks ganger måtte vi stoppe og sjåføren måtte fikse motoren. Og afrikalandene begynner å bli skikkelig varme nå. Ikke bare er bussen trang og fæl, men det er jo ikke noe som heter aircondition, så svett og ekkel var vi der vi satt!
Turen som egentlig skulle ta åtte timer tok ikke mindre enn femten timer! Kom frem til Chipata ca elleve på kvelden, fikk en taxi kastet etter oss (!) og kom oss til Dean's Hill Lodge, som var et veldig greit sted å overnatte for en kort natt. Vi kom dit, det var ingen andre gjester (Chipata er ikke det store turiststedet), det var ikke noe mat å få, bare noen øl. Så vi tok noen øl, hørte på god musikk, så på månen som var full og blodrød og var i seng til halv ett, skulle tidlig opp og videre på veien. Enno skulle til South Luwangwa (?), en ganske anerkjent nasjonalpark i Zambia, mens jeg skulle videre mot malawisk jord. Jeg kom til Mchinji ca kl halv ti på morgenen, etter en halvtimes taxitur fra Chipata til grensen, der taxisjåføren hadde kun en sang på CD'en sin, gikk over grensen, fikk stemplene mine, og så var det ny taxi fra grensen til Mchinji. Der er det strengt tatt bare minibussforbindelser, og jeg så med skrekk på alle de tomme bilene som stod der, tenkte at her skal jeg bli lenge, for de kjører nemlig ikke før de er full (bussene altså...), men det kom en slags engel bort til meg og spurte om jeg skulle til Lilongwe. Ja, sa jeg, litt skeptisk, jeg skulle jo det. Han kunne fortelle meg at han hadde en firmabil, vanlig personbil, som skulle til LLW nå, de hadde plass til en til. Og han skulle ha samme beløp som de tar for minibussen. Så hvis jeg ville så kunne jeg bli med og de skulle kjøre med en gang, direkte til LLW! Jeg måtte spørre om han tullet med meg, men han gjorde ikke det! Det var luksus det! Kom vel fram til LLW i ellevetiden, fyren slapp meg av på minibusstasjonen og jeg fant her enda flere nesten tomme minibusser som nå skulle til Nkhoma. Jeg satt meg inn i den som hadde to personer i (de andre var tomme) og det gikk nesten to timer før den var fylt opp og vi kunne kjøre avgårde. Klamt og svett og fælt, men det var jaffall siste etappe på min vei hjem!

20-24 september – Lusaka

Link hos frisøren

Link på bassengkanten

Vi ankom altså Lusaka, hovedstaden i Zambia, natt til tirsdag. Sov noen timer på ChaChaCha Backpackers (et billig og veldig bra sted som anbefales hvis man er på de trakter...) før vi satte nesen mot sentrum. TK og Iris hadde planer om å få gjort unna både ambassaden, immigrasjon og counsil of health på to dager, men etter kort tid ble counsil of health døpt om til counsil of hell... Så våre planer om å reise videre til Lake Kariba og kanskje Zimbabwe ble ganske raskt lagt på is. Langt nede i fryseboksen, helt borte i høyre hjørnet... Men det gjorde ingenting, selv om det er lite å ta seg til i selve Lusaka, så hadde vi det storveis. Eller jaffall jeg. Iris og TK hadde jo sitt å stri med, men jeg slappet av ved bassengkanten på vårt midlertidige hjem. Og så var jeg til frisøren ene dagen, endelig fått mørkt hår igjen, og klippet det akkurat sånn som jeg ville (som egentlig er akkurat det samme som det jeg hadde før jeg reiste), men det føles jo fantastisk nytt! Og alle de grå hårene er borte (fornøyd nå mamma? :-D)! Og så var vi på kino (!) en kveld! Det var jo en utrolig luksus! Ornkli kinosal og greier, popkorn og smågodt! Det var ikke det største utvalget, fem filmer å velge mellom, Salt (som jeg absolutt ikke har lyst å se), Karate Kid (den nye), en eller annen Bollywoodfilm og to mest sannsynlig dårlige amerikanske actionfilmer. Så det ble Karate Kid, hadde ikke de høyeste forventningene, men den var faktisk veldig bra! Morsom og spennende og alt! Men det kan jo hende at min vurderingsevne er litt svekket etter tre måneder her nå... Hvem vet. Hvordan ser terningkastene ut der hjemme?

Og så ble det jo litt festing da selvfølgelig! Torsdag kveld kom Sabrina, en engelsk jente som har reist rundt og jobbet forskjellige steder i syv år, bort til oss og lurte på hva vi skulle i kveld. Og vi hadde jo ingen planer, hadde lyst på en fest, så vi gikk sammen med henne og en nederlandsk gutt, Enno, til en lokal bottlestore og kjøpte et par flasker sprit og blandevann, satt oss i baren på ChaChaCha og hadde fest med oss selv. Og kvelden ble både lang og fuktig, dagen derpå var heller av den verste sorten, en av de verste noensinne vil jeg påstå... Klarte ikke være med ut om kvelden fredag og spise middag engang. La meg kl ni, Iris og TK gikk på fest, kom aldri hjem for de hadde også gått på nachspiel, og jeg stod opp kl seks, lys våken og passelig dehydrert, nesen var rettet mot Malawi.