Skulle reise hjemover igjen, ferien gikk mot slutten, og bussen fra Lusaka til Chipata hadde avreise kl 0800. Heldigvis var jeg ikke alene, Enno skulle også ta denne bussen. Vi møtte optimistisk opp på busstasjonen (som jeg for to uker siden overnattet på) og satt oss inn i bussen, klar for avreise. Kl tolv kjørte vi... Jadda, Afrika... For en venting. På alt og alle. Og de er så utrolig sleipe disse bussfolka. De leier faktisk inn folk til å sitte i bussen en lang stund, for at det skal se ut som den er nesten full, og så går de av, en etter en, etterhvert som det kommer fler folk på!
Så vi var allerede fire timer forsinket. Jeg hadde jo egentlig planer om å reise direkte til Malawi via Mchinji (grensebyen), men det kunne jeg jo bare se langt etter nå. Og mens vi satt og ventet på å kjøre kom det inn massevis av folk som skulle selge oss ting. Og de kommer igjen og igjen. Her kommer en komplett liste over alt som ble prøvd solgt til oss:
Hatter og luer
Kammer
Speil (store og små)
Klesklyper
DVD'er og CD'er
Hårklippemaskin
Belter
Tannkost og tannkrem
Snop og drikke (som forsåvidt er veldig greit)
Frukt (som er enda bedre)
Vaskekluter
Lommetørkler
Boxershorts
Vesker
Smykker og øredobber
Klokker
Paraplyer
Lommelykter
Sko
Sokker
Leker
Kontantkort og ringetid
Parykker
Parfyme
Lommebøker
Skjeer
Stoff (tøy)
Nettingstrømpebukser
Mobilladere
Mobillommer
Handlenett
Ja, alt dette skrev jeg ned etterhvert som de kom på bussen...
Da vi endelig kom oss avgårde viste det seg jo at det ikke var den mest pålitelige bussen vi hadde satt oss inni. Ikke mindre enn fem eller seks ganger måtte vi stoppe og sjåføren måtte fikse motoren. Og afrikalandene begynner å bli skikkelig varme nå. Ikke bare er bussen trang og fæl, men det er jo ikke noe som heter aircondition, så svett og ekkel var vi der vi satt!
Turen som egentlig skulle ta åtte timer tok ikke mindre enn femten timer! Kom frem til Chipata ca elleve på kvelden, fikk en taxi kastet etter oss (!) og kom oss til Dean's Hill Lodge, som var et veldig greit sted å overnatte for en kort natt. Vi kom dit, det var ingen andre gjester (Chipata er ikke det store turiststedet), det var ikke noe mat å få, bare noen øl. Så vi tok noen øl, hørte på god musikk, så på månen som var full og blodrød og var i seng til halv ett, skulle tidlig opp og videre på veien. Enno skulle til South Luwangwa (?), en ganske anerkjent nasjonalpark i Zambia, mens jeg skulle videre mot malawisk jord. Jeg kom til Mchinji ca kl halv ti på morgenen, etter en halvtimes taxitur fra Chipata til grensen, der taxisjåføren hadde kun en sang på CD'en sin, gikk over grensen, fikk stemplene mine, og så var det ny taxi fra grensen til Mchinji. Der er det strengt tatt bare minibussforbindelser, og jeg så med skrekk på alle de tomme bilene som stod der, tenkte at her skal jeg bli lenge, for de kjører nemlig ikke før de er full (bussene altså...), men det kom en slags engel bort til meg og spurte om jeg skulle til Lilongwe. Ja, sa jeg, litt skeptisk, jeg skulle jo det. Han kunne fortelle meg at han hadde en firmabil, vanlig personbil, som skulle til LLW nå, de hadde plass til en til. Og han skulle ha samme beløp som de tar for minibussen. Så hvis jeg ville så kunne jeg bli med og de skulle kjøre med en gang, direkte til LLW! Jeg måtte spørre om han tullet med meg, men han gjorde ikke det! Det var luksus det! Kom vel fram til LLW i ellevetiden, fyren slapp meg av på minibusstasjonen og jeg fant her enda flere nesten tomme minibusser som nå skulle til Nkhoma. Jeg satt meg inn i den som hadde to personer i (de andre var tomme) og det gikk nesten to timer før den var fylt opp og vi kunne kjøre avgårde. Klamt og svett og fælt, men det var jaffall siste etappe på min vei hjem!
No comments:
Post a Comment