Onsdag 30/6

OPD igjen... Men da vi møtte opp for å høre rapporten var det ingen folk der... For om onsdagen er det gudstjeneste fra syv til åtte. Så vi kom litt lutnakket inn i kapellet på sykehuset, endel for mye for seint. Greit nok er jeg ikke kristen, men det var ganske underholdende! Det var ikke så mange folk der, vet ikke om de benytter anledningen til å sove litt lenger om onsdagen, men det var veldig fin synging i kapellet. Og på et tidspunkt stod presten foran og danset! Jeg måtte nesten le, men klarte å holde meg!

Når gudstjenesten var over skulle vi til våre respektive ward'er, Maria til medical og jeg til OPD. Men det var ingen sykepleiere der... Jaja, tenkte jeg, dette kan jo bli interessant, men Florence kom etterhvert, men i passelig dårlig form. Hun ga klar beskjed om at jeg måtte bare styre skuten i dag, i forhold til hennes fysiske (om ikke mentale) tilstand så var hun «off duty». Og det var bare oss to, egentlig skal vi være tre med meg foreløpig, da går Florence og jeg til fire og tredjemann går til syv, når nattevaktene kommer på. Og Florence kunne hvertfall ikke gå til syv. Og det syns ikke jeg at jeg heller kunne, sånn språklig og ansvarlig sett... Så fra fire til syv var det ingen sykepleiere på jobb på OPD og Private ward, men det var heller ingen pasienter der, og Maternity ward sitt personale fikk beskjed om å holde litt oversikten hvis det var noe som skulle skje.

Tilbake til OPD og mottak av de syke barna der... Disse Medical assistants er noe for seg selv... De har akkurat fått datamaskiner på alle mottaksrom, for de er begynt med elektronisk pasient- og diagnoseregistrering (!). Og mesteparten av dagen til de ansatte går ut på å sjekke facebook, mail og diverse andre nettsider. Og de har musikk på hele tiden! Mens de tar imot pasienter! Og de ser nesten ikke på barna som kommer inn, stiller bare noen rutinespørsmål og sender de videre til lab'en, pharmacy eller til en ward hvis de trenger innleggelse. Og det er mange barn som legges inn for tiden, det er meslingepidemi, både for barn og voksne. Og dette er pasienter som skal isoleres, for meslinger smittes via luft... Men isoleringsmulighetene er heller skrale, jaffall på voksensiden. Vet ikke om jeg har nevnt det før, men de voksne isoleres på et rom med åpne vinduer og folk som går gjennom hele tiden, og flere av de må ligge på gulvet, for det er ikke nok eller plass til senger der inne. På Pediatric ward har de jaffall et eget rom som bare er brukt til isolering av meslingpasienter, men der er det ni senger, og i går var det 49 (!) bar innlagt på dette rommet! Mange i hver seng og flere madrasser på gulvet... Og personalet massevaksineres, litt svineinfluensafeeling der. Men Maria og meg er vaksinerte som barn, så vi er immune. Strengt tatt skulle alle ansatte også vært det, for de er vaksinert tidligere, men en britisk lege her sa at det var et major breakdown i vaksineringen tidligere, det er bare ingen som vil innrømme det.

Min dag i dag har altså gått ut på å sjefe litt rundt, prøve å ha en oversikt, noe som jeg sikkert ikke hadde :-S Har jo selvfølgelig med meg masse folk som er kjente, clinical officers og patient attendents.

De prøver å innføre et nytt emergencyregime på sykehuset, det har tydeligvis vært planlagt lenge, for pasientene som kommer til sykehuset går først innom registation. Alle pasienter har en liten bok, health passport, som de alltid skal ha med seg når de kommer til sykehus og klinikk. Vet innkomst blir de veid og tatt tempen på, og det blir notert klokkeslett på når de kom til sykehuset. Og så er det bare å stille seg i kø etter klokkeslett og så blir de ringt inn på mottaksrommet med en kubjelle. Men det de vil prøve på er å prioritere pasientene etter alvorlighetsgrad. Feks så fant jeg en baby langt bak i køen i dag som hadde 40 i feber og var kjempebleik, så jeg fikk henne fort fremst i køen så hun ble tilsett først... Det de vil prøve på er at de allerede ved registation blir prioritert og får et stempel i boken som sier at de skal prioriteres. Men de som sitter i registration er ikke så interessert i merarbeid, de har det veldig enkelt og rutinepreget nå, så forandring fryder tydeligvis ikke... Men jeg så faktisk et tilfelle av at det fungerte i dag, men det var jo også passelig alvorlig, det var en fire år gammel gutt som kom inn og hadde store brannskader i ansikt, på mage og arm. De fra registration kom inn med han direkte på mottaksrommet. Jeg så på det som veldig positivt, så det er kanskje håp!

Jeg føler at jeg har en viss oversikt over OPD nå, rutinene og hvor ting er og skjer, så det går jo egentlig greit å være der med ansvar, men det store problemet er jo språket. De færreste av pasientene snakker engelsk, så da må jeg evt alltid ha med meg en tolk. Men vi har nå kommet i kontakt med en lærer som skal lære oss chichewa! Det blir veldig kjekt! Gleder meg til å kunne snakke litt med folk på chichewa! Det er et veldig fint språk, ganske likt swahili, og endel av ordene er like, så jeg tror det skal gå veldig bra!

Når jeg skulle gå til lunsj i dag kom Vincent (patient attendent) til meg og sa de solgt kjøtt lenger oppe på sykehusområdet. Så jeg ble med han og nå vi kom frem lå det en hel gris på et bord. Så var det bare å velge hvor på grisen jeg ville ha kjøtt fra, så skar de av til meg og veide det. Kjøpte et kilo for 500 Kwacha, ca 20 NOK. Så vi fikk kokken over gaten til å lage middag til oss. Men det vi ikke visste var at han ikke gjorde noe særlig med kjøttet før han laget retten, så vi hadde en slags gryterett med mye flesk og svor og tomater og løk, og litt reint kjøtt innimellom... Det var godt på smak, men det var mye flesk tilovers til Spot etterpå!
Vi har forresten også adoptert naboen sin katt! Ikke bare hunden. Lurer på hvordan naboen reagerer når han kommer hjem i august...

Maria hadde en interessant sak på madical ward i dag. Det var en ung mann (et par og tyve) med sterke hode-, nakke- og ryggsmerter, han hadde kramper og jeg tror han var veldig forvirret. Det kom fram at han hadde blitt slått ned i helgen, og nå hadde han en blødning i hodet som gjorde at han fikk veldig høyt trykk i hjernen. Hjernen ble visst regelrett presset nedover mot ryggraden. Man kunne ha hjulpet og reddet han ved å lette på dette trykket, altså bore et hull i kraniet, men det var ingen i hele Malawi som kunne dette, og heller ingen sykehus som hadde et bor som de kunne bruke. Så han og familien fikk beskjed om at det ikke var noe de kunne gjøre, han kom til å dø. Han skal bare få palliativ (lindrende) behandling nå. Og de skulle hatt han i en CT-maskin, men det må man helt til Blantyre for å få utført. De har det ikke engang i hovedstaden! Maria var nede igjen på sykehuset i sted sammen med en britisk lege for å sjekke tilstanden, og han var fremdeles i live, om mulig litt i bedring. Og i dag har jeg sett en annen ung mann som hadde over 1400 i kreatinin!!! Det sier sikkert ikke de fleste av dere så mye, men det høyeste jeg har sett på jobb tror jeg var 600. Kreatinin i blodet viser nyrefunksjon, jo høyere verdi, jo dårligere funksjon... Denne gutten fikk tre liter intravenøs væske og 80 mg Furix (vanndrivende medikament), men ingen urinproduksjon. Han var veldig forvirret og urolig (pga avfallsstoffer som ikke blir skilt ut med urinen og forgifter kroppen), mest sannsynlig er han ikke i live i morgen.

Tirsdag 29/6

Har sluttet å telle dager nå, det blir litt for mye å holde styr på...

Hoppet over mandagen, var ikke så mye som skjedde. Bortsett fra at vi gikk til markedet og handlet etter jobb...
Bilder:
-Rommet (casualty) som vi skal opprette et emergencyroom i etterhvert. Det er nå blitt degradert fra emergencyward til emergencyroom... :-S
-Dame med kreft og HIV som kommer en gang i uken og får intravenøs cellegift.
-Sånn kjører vi bil i Malawi!
I dag har jeg vært på jobb igjen, på OPD, og det er veldig kjekt å være der når det er noe som skjer. Fremdeles syns jeg det er rolig selv om sykepleierne sier det er travelt, det ser ikke ut som de har det travelt jaffall... Dagen begynte med at det kom inn en liten jente i kramper, lavt blodsukker og 40 i feber. Hun fikk Stesolid og Paracet rektalt og ble overflyttet til pediatric ward. Så kom det inn en superdehydrert og nesten bevisstløs dame med veldig lavt blodtrykk. Hun fikk inn en veneflon og sykepleieren min (Florence) mente at vi skulle bare flytte henne til medical ward og så starte væskebehandling der. Men denne jenta var langt i fra enig. :-) For jeg vet nemlig at på medical ward er det lite av behandling å få, spesielt med enkelte sykepleiere på jobb. Det er ingenting som er akutt virker det som. Så jeg gikk og hentet intravenøs væske og startet med det før hun ble overflyttet.
Ikke lenge etterpå kom det inn en bevisstløs mann som raskt etterpå døde. Han hadde gispende respirasjon ved innkomst, ikke følbar puls og kroppstemperatur på 33 grader. Det tok en stund før jeg fikk tilsyn fra chichewasnakkende sykepleier som kunne kommunisere med de pårørende, og clinical officer kom ikke før etter han var død. Florence og jeg gikk for å finne en båre sånn at vi kunne flytte han til et sted der vi kunne gi han oksygen, men da vi kom tilbake, uten båre, for det fant vi ikke, var han død. Ikke noe tegn til å skulle starte gjenopplivning, det var ikke aktuelt, mannen var kanskje 40 år... Det ble umiddelbart gjort svøping i hans tøy, hakebind ble tatt på og pårørende fikk beskjed om å finne transport for å ta han hjem. Vi trodde det var i orden og skulle flytte han over på en båre for å kjøre han ut til bilen, men båren var for stor til å komme inn på rommet. Så vi flyttet sengen bort til døren der båren stod utenfor, og vi måtte skyve han over, foran alle andre pasienter som satt på gangen og ventet. Ganske uverdig... Så kjørte vi han ut til hovedinngangen, fremdeles masse pasienter og andre pårørende, og stod der sikkert i ti minutter før det ble klart at det ikke var noe bil som skulle frakte ham. Så da måtte vi kjøre inn igjen på sykehuset og opp til bårerommet. Da måtte vi gjennom pårørendeområdet (der de sover, vasker klær og lager mat), og det var ganske fint, for alle der reiste seg og viste respekt for den døde. Sykepleierne sa ingenting til den dødes pårørende hele denne tiden, og heller ikke når vi forlot de ved bårerommet. Jeg hadde jo lyst å kondolere og klemme, men det var ikke noe tegn til at det var vanlig. Så var det lunsj...
Maria var hjemme fra jobb i dag, ultraforkjølet og feber. Kjedelig for henne...
Etter lunsj var jeg med på et inngrep på en liten jente, hun hadde en stor absess i underarmen som skulle dreneres. Det er utrolig hvor mange absesser det er å finne her, men det er visst veldig vanlig, man får det gjerne etter å ha hatt et lite sår. Så da åpner de, mens pasienten er i generell anestesi (les Ketamin), skyller godt inni og lar det være åpent men tildekket til det heler innenifra. Og når de åpnet armen på denne lille jenten rant det ut grønt puss! Jeg ble så kvalm! Og alle lo av meg for jeg syns det var ekkelt.

Noe annet som er vanlig her er anemi (les blodmangel) av ukjent årsak. Folk har gjerne 2 i Hb, og ofte er det ingen som finner ut hvorfor. Men de får blodoverføring og kommer seg, men ofte kommer jo anemien tilbake. Når folk får blodoverføring kreves det også at pårørende kommer og gir blod tilbake til sykehuset... For det er så dyrt! Sært!

Nå har jeg laget tomatsuppe til Maria, hun er foreløpig på markedet for å kjøpe noen units (les penger på kontantkortet).
(Mye les her... Kanskje det er noe nytt jeg er begynt med...)

Jeg vil oppfordre alle til å sende meg mail med helt dagligdagse ting som oppleves. Det er veldig kjekt å lese! Stian har forøvrig åpnet en blogg bare til meg, som heter Fra Bergen til Malawi! Det setter jeg kjempestor pris på! Takk Stian!

Og til informasjon, det er (forhåpentligvis) ikke alle sms jeg mottar. Ellers så er jeg vel litt fornærmet for ikke å ha fått svar... Malawimobilnettet er ganske ustabilt tror jeg. Akkurat som Malawiinternettet. Og Malawistrømmen...

Helgen 25-27. juni, Lake Malawi!!!

Vi reiste med minibuss til Lilongwe ca i tolvtiden på fredag. Den gikk merkelig smertefritt... Så var det å hoppe rett på en litt større buss til Salima, so ogs ågikk ganske smertefritt, og det var en større og litt mer behagelig buss, men turen var jo også lenger, ca 2 timer. Da vi kom frem til Salima hoppet vi rett på et lasteplan og de kjørte oss til Senga Bay, Wheelhouse Marina. Et kjempefint sted rett ved Lake Malawi. Vi skulle sove i telt og fikk madrasser og hele pakken i teltet vårt! Vi var kjempespente på hvordan det skulle se ut der, og våre forventninger ble mer enn oppfylt! Kjempedeilig strand og nydelig vann. Så til tross for alle doktoranbefalinger hjemmefra om å ikke bade i Lake Malawi, pga den herlige parasitten Bilhartzia (?), så hoppet vi uti og det var så deilig! Og det var godt å få et avbrekk fra Nkhoma og sykehuset. Vi reiste sammen med Hendrika (sykepleier fra Nederland), Kate (student fra Florida) og på lørdagen kom Lisa (student fra Michigan), Katheryn, Jean og Ashley (legestudenter fra Irland). Vi har vel i utgangspunktet bare lagt på stranden i helgen. Og hatt det veldig kjekt sammen alle sammen. Kjekt å bli kjent med flere folk her, selv om ingen av de skal være her så lenge som oss da...
Turen hjem i dag gikk også ganske knirkefritt, i forhold til tidligere turer... Har ikke så mye nytt å berette.

Så til alle dere som lurer på om jeg har sett løver, nei det har jeg ikke. Det største jeg har sett til nå er en krokodille, som var inngjerdet på Wheelhouse Marina i helgen. Og så er det jo et stort antall salamandere, høner og haner, hunder, flaggermus, aper i trærne utenfor huset vårt (!!!) og geiter (ikke i trærne...). Og selvfølgelig de tidligere nevnte insektene.

Litt bilder:
Baby fra tidligere blogginnslag med sår i ansiktet
Malawisk skilt, det betyr at asfaltert vei er slutt
Rommet mitt, sengen min
Meg i kjøkkenvinduet

Dag 10: 24/6

Vært på OPD igjen i dag. Sykepleieren som er sjef der, Florence (and the machines...) er veldig koselig og hyggelig, men veldig bedagelig og avslappet. Det er egentlig alle her. Det er ingenting som haster. INGENTING!
Vi begynte vel dagen med å gjøre heller lite, for så å ha et telefonmøte med Solveig (norsk sjef) og Reynier Ter Haar (malawisk sjef som for øyeblikket er stasjonert i Bergen). Vi fikk litt mer info om selve prosjektet vårt og utsiktene fremover, og vi fikk vel egentlig beskjed om at vi bare skal ta det lungt de neste to månedene, for det skjer ingenting foreløpig... Greit nok det, nå når vi vet det, men det har vært litt kjedelig å ikke vite noe frem til i dag. Så nå skal vi rett og slett bare orientere oss om malawisk helsesystem og de forskjellige avdelingene på sykehuset, samt de ulike klinikkene i distriktene og Kamuzu Central Hospital i Lilongwe. Blir sikkert kjekt det, nå kan vi bare slappe av og nyte alt!

I dag har vi være med på litt av hvert. Det går jammen ikke lang tid før man blir «kald» og tolererer (ikke aksepterer, det er to vidt forskjellige ting) den ulike måten sykepleie og medisin blir praktisert. Var med å assistere når en liten gutt skulle åpne og drenere og skylle en absess han hadde over øyet. Han ble gitt Ketamin (se tidligere blogginnslag for forklaring på dette bedøvelsesmiddelet) og sovnet ganske raskt. Men idet clinical officer begynte å skjære opp absessen, våknet gutten og hylte og skreik (naturligvis...). Vi kunne ikke annet enn å tviholde han fast... Og jeg prøvde å observere når de skulle reponere et brudd hos en ung gutt, han hadde brukket begge beina i underarmen (det var en litt rar setning, jeg ser den...) Men som kanskje noen av dere vet så er brudd det verste jeg vet! Så jeg krympet meg og alle lo av at jeg syns det var ekkelt!

Så var det å gå til lunsj. Som er to timer! Har tid til å spise, røyke og «sove lunsj»! Haha! Det er helt genialt!

I morgen tidlig reiser vi til Lake Malawi med seks andre jenter som jobber her. Det blir nok veldig bra! Skal fortelle mer om det seinere, tar nok ikke med pc'en på tur.

God helg alle sammen!
Og for de som bekymrer seg for meg (jeg vet det er enkelte), ikke gjør det! Jeg har det VELDIG BRA!

Den som ikke belæres av sin mor, vil bli belært av verden
Swahilisk ordtak
(ikke det at de snakker swahili i Malawi, men det er et fint ordtak...)

Dag 9: 23/6

Vi reiste til Lilongwe, handlet MASSE greier på Shoprite. Feks en 5L kartong m hvitvin :-D og to seksere med Castle, øl fra Sør-Afrika. Turen til Lilongwe var lang og slitsom, det er ikke bare bare å ta disse minibussene altså! Det er en ekte utfordring!!! Vi brukte ca 2 og en halv time til byn med minibuss, og en halvtime tilbake i privatbil...
Vi var innom Malawi Nursing Council, noe som jeg tror er totalt bortkastet, men sjefen vår på sykehuset mente vi skulle det, og så var vi på Immigration og skulle få arbeidstillatelse, fikk tildelt to papirer vi skulle fylle ut, men det fikk vi ikke gjøre det, det måtte vi ta med hjem og komme tilbake med... Så regner med det blir en tur til i minibuss i nærmeste fremtid.
Da vi kom hjem var det bare å åpne ølen og slenge beina på bordet! Yummi!

Dag 8: 22/6

Sorry for ingen bilder, men det er så utrolig dårlig nett her og det tar for ever å laste opp...

Vært på OPD igjen i dag. Like rolig og like lite å gjøre, men har vært med på det som kan væres med på...Det var en liten baby som hadde et stort sår over hele ansiktet, så ut som brannsår, men tilfellet var at hun hadde hatt en infeksjon som var blitt «behandlet» hos en traditional doctor, der «behandlingen» gikk ut på å smøre aske på infeksjonen. Og det ble ikke akkurat bedre av det. Clinical officer på sykehuset skrubbet bort all askeskorpen, og jeg måtte holde hodet til babyen og dekke til øynene. Det var ikke noe kjekt syn og hun gråt og skreik så mye! Etterpå var det bare et åpent sår og det ble dekket med vaselinkompresser. Men babyen sluttet å gråte etterpå, så det kan godt hende at det hjalp.

Ellers observerte Maria og jeg ved en prosedyre der en 17 år gammel jente (så ut som hun var 10) hadde bakteriell artritt i skulderen (muligens...). Hun ble lagt i generell anestesi med kun sovemedisin, og medical officer skar et dypt snitt og rotet rundt inne i skulderen hennes. Vi så tydelig at hun hadde veldig vondt. Tårene trillet, pusten gikk raskere og hun rynket øyebrynene. Men var helt paralysert ellers. Så dyttet han sterile kompresser inn der han hadde åpnet og sånn skulle det være en stund. Åpent. Inn til beinet. Herlig...

Sitter på kontoret til Justice Khimbi nå, mannen til Nyathipa. Har vært hjemme og dusjet, det er så deilig! Selv om det ikke blir hver dag, for vannet er kaldt og trykket er elendig...
I helgen skal vi til Lake Malwai med en gjeng andre mzunguer (les hvite mennesker på Chichewa). Det blir sikkert kjekt. I morgen reiser vi til Lilongwe med Matron og skal fikse i gang prosessen med arbeidstillatelse. Og det kan ta sin tid. Men vi jobber nå vi... Kan ikke bare sitte og gå og glo heller.

Dag 7: 21/6

Jeg så en død jente i dag... Hun var kommet fra en lokal klinikk til sykehuset, men døde raskt etter ankomst, og ingen prøvde å gjenopplive henne. Hun var ikke tre år engang. Ingen vet hvorfor hun døde. Moren var yngre enn meg og skreik. Jeg vet hvorfor. Jeg gråt også. Sykepleieren vasket jenten og festet hakebind og så tok moren henne og bar henne på ryggen hjem igjen for begravelse.

Jeg er denne uken på OPD -outpatient department. Det er en slags legevakt, folk kommer direkte til sykehuset, eller via lokale klinikker. Og så er det medical assistents og clinical officers som tilser dem og enten sender dem hjem igjen med medisiner eller legger dem inn på sykehuset. Medical assistents og clinical officers er en slags mellomting av lege og sykepleier. Sykepleierne gjør egentlig veldig lite virker det som. Patient attendents er vel en slags hjelpepleier, og de gjør veldig mye prosedyrer, de er opplært av sykepleierne. Det jeg har gjort i dag er vel å sette endel intramuskulære injeksjoner, og jeg gav ikke mindre enn 2x5ml intramuskulært. I Norge gir vi ikke mer enn 3ml intramuskulært.
En stund var jeg med inne på mottaksrommet for barn, og det kom en mor med en baby som var tvekjønnet. Hun hadde skjede men også tydelig en liten penis. Veldig spesielt.
Og når jeg er på OPD innebærer det også å være på Private ward. Det er der de som har penger blir innlagt. Det er store fine rom med egne bad, og de kan også få servert mat.
På de vanlige ward'ene er det guardians (pårørende) som lager mat til pasientene og det er også guardians som hjelper pasientene hvis de trenger stell og annen hjelp. Sykepleierne har kun det medisinske ansvaret. Det er et eget guardianhus der de sover om natten, de som ikke sover på gulvet i korridoren, og de lager mat der. Alle pasienter skal ha med minst en guardian, og mange har flere.
Sykehusområdet yrer av liv. Det er så mye folk, og dyr. Hunder og høns over alt. Litt av noen tilstander, men det er rart hvor fort man blir vant...

Maria har vært på Maternityward i dag, og tror hun har fått med seg noen fødsler. Hun er gått på markedet nå, men jeg orket ikke være med. Er endel inntrykk man sitter igjen med etter en sånn dag, trenger å koble litt av.

Vi har fått bakt brød til oss i dag, og det var ikke loff!!! Wow! Veldig godt brød! Men det går mye i peanøttsmør og ost, og osten må vi til Lilongwe for å kjøpe! Her på markedet i Nkhoma får vi bare peanøttsmør, honning og sjokoladepålegg. Ellers utenom det har de mye forskjellige grønnsaker, kjøtt hver onsdag og lørdag, og mye ting...

Søndag dag 6

Dag 6: 20/6
Nå er det blitt lazy søndag og vi har sovet lenge. De tre irene og hollenderen som vi var med i byen i går kom innom, og vi gikk på tur. Lang tur til en elv, som vi hadde hørt rykter om at det var krokodiller i, men vi så ingen... Vi var ute i ca tre-fire timer. Og vi hadde for det meste en hale av ti-femten barn som ville være med oss. Men det som er så kjekt er jo at de snakker engelsk, det betyr at de går på skole! Og det er veldig positivt!


Endel av de sier mye: Hello! Give me money! Tror det er en setning som de lærer ganske tidlig...
Haha! Neida, det får de ikke! Kan ikke gå rundt og dele ut penger til folk.
Etter at vi kom hjem lagde vi lunsj, hvilte litt og så var vi på middag hos Justice, mannen til Nyathipa som er sykepleier og er på Haraldsplass nå. Vi fikk kjempegod tradisjonell Malawisk mat, Sima (maisstappe), kjøttboller i deilig saus, fisk, ris og noe grønne greier som var veldig godt!


De bor i et veldig fint stort hus, og nå er det Justice, nevøen til Nyathipa og moren hennes som er der. Og så har de to hjelpere nå som steller med moren og nevøen og lager mat. Og så kjørte Justice oss til kontoret sitt, og vi fikk nyte godt av internettet igjen! Veldig glad for det!
Ny uke i morgen, klar for å rullere litt på de andre avdelingene på sykehuset. Blir spennende!

First week, well done!

Dag 5: 19/6


Jeg stod tidlig opp, dusjet, noe som var en veldig kald fornøyelse, spiste frokost, og så gikk vi til guesthouset for å møte fredrikke, sykepleier fra holland, Ashley, Katherine og Jane (?), medisinstudenter på fjerde året fra Irland. Vi skulle reise sammen til Lilongwe. Vi tok minibuss fra hovedinngangen til sykehuset, en 12-seters buss som de etterhvert klarte å plassere 19 voksne og to barn inni. Trangt og koselig!
Da vi kom frem til Lilongwe var det et stykke å gå til selve sentrum. Masse folk overalt, passe på veskene, si hei og takk til alt og alle, nei takk, skal ikke ha, har, vil ikke, i'm from norway, ten months osv osv...
Jeg har forresten fått nytt navn... Kristina. For det at ingen hører at jeg sier Linn før Kristin, og så blir det tilslutt bare Kristina, for det er et vanlig navn her. Greit nok det...

Etter å ha spist deilig Pasta Carbonara på en italiensk restaurant gikk vi for å handle på Shoprite. En enorm Shoprite! Der fikk vi det meste som vi manglet til huset, og litt vin, kjøtt, mat, melk, gjær og diverse. Hadde stor full North Facebag på ryggen da vi gikk derfra. Så var det å ta seg tilbake til minibusstasjonen. Siste buss skulle gå halv fem (det er forresten veldig forvirrende med tiden her, de sier half four og mener half past four. Altså ikke halv fire men halv fem! Kan jo fort gå gale...), og vi troppet opp og ble kapret av ikke mindre enn fem folk som skulle ha oss med! Men vi satt oss inn i en buss tilslutt og den var i mye verre stand enn den vi kjørte til byen. Setene er selvfølgelig crappy, hadde ikke forventet noe annet, men sidedøren på denne bussen måtte store deler av turen holdes fast av en som satt på, for ellers ville den falt av. I denne bussen tror jeg de klarte å presse 20 voksne + 3 unger på et tidspunkt. Intimt kan man si...

Denne turen tok ikke mindre enn to timer. (Les i tidligere innslag hvor lang turen egentlig er.) Bilen hørtes ut som den skulle kollapse flere ganger, og det gikk skikkelig treigt, spesielt i oppoverbakkene. Men vi kom oss hjem tilslutt og da var det blitt mørkt, dvs at klokken var blitt seks.
Maria og jeg laget middag og så film, A love song for Bobby Long. Drakk vin og ble lette i hodene våre. Koste med Spot, som forresten har skadet ene foten sin så ikke klarer å gå på den. Vi vet ikke helt hva som feiler han.

Bildene på forrige blogginnslag er fra Nkhoma. Første bildet er huset vårt, så litt forskjellig fra sykehuset.
Legger også ut endel bilder på Facebook, det går utrolig seint å laste opp bilder til bloggen!

Dag 1: 15/6
Flyturen til Malawi var kjempeslitsom. Lang tur, men ikke mye venting, men ingen søvn gjør sitt på formen... Traff en jente på flyet som også skulle til Malawi, men hovedstaden, hun er jordmorstudent i Bergen som skal være her i fire uker.

Vi ble hentet på flyplassen av Max, senior administrative officer ved Nkhoma Hospital, han var veldig hyggelig og vi kjørte innom et supermarked og kjøpte oss litt mat. Veien til Nkhoma er godt asfaltert hele veien, ca 30 min å kjøre fra Lilongwe, kommer litt an på hvor fort du kjører... Langs veien så vi flere unge gutter som stod og solgte tørkede mus som de hadde spikret til en pinne!!! Ekte Malawisk snacks!

Vi kom fram til Nkhoma og det er helt nydelig her! Det er veldig frodig natur og masse mennesker overalt! Vi har fått tildelt et kjempefint hus med tre soverom og to bad! (Les kjempefint som i kjempefint i et av verdens fattigste land...) Vi hadde ikke strøm da vi kom, men det gikk ikke lang tid før den kom på plass, men det gikk vel like kort tid før den forsvant igjen... Og da er det svart!!! Ser ingenting! Frem med stearinlys og batteridrevne lamper fra Claes Ohlson, men den ene tok en Malawi og gikk med en gang den ble slått på... og virker fremdeles ikke... Så en lommelykt, to stearinlys og en Claes Ohlsonlampe får gå greit i kveld. Håper ikke det skal være sånn hver dag... Er litt slitsomt. Og selvfølgelig litt skummelt. Jeg gikk og la meg klokken åtte (!), utslitt etter siste døgnet, og våknet brått kl ni da strømmen kom på igjen og jeg hadde ikke slått av taklyset på rommet mitt! Men det er virkelig ingenting å være redd for her bortsett fra myggen! Og vi har til og med fått tildelt en guard som skal vokte huset vårt når det er blitt mørkt, frem til vi føler oss trygge og hjemme her! Når vi disket opp litt middag kl halv ti, da hadde jeg jo våknet igjen og var kjempesulten, da inviterte vi inn denne hyggelige mannen, Stewart Lemon. Han fikk litt pasta og tomat- og løksaus! Koselig det!

Huset var forresten utstyrt med nyinnkjøpte hvitevarer, t.o.m. vaskemaskin!!! Og alt hva vi skulle trenge!

Så nå er kvelden kommet, småkrypene kommer frem fra gjemmestedene sine, og Maria er ikke bare litt redd insekter... Tror det skal bli brukt mye insektgift her fremover. Men jeg har en salamander som heter Iris (!) på rommet mitt, så hun får passe på og spise de som kommer inn der! :-) Vi har forresten mange forskjellige dyr og insekter i huset: edderkopper, kakerlakker, worms, skorpioner (ikke farlige og veldig veldig små), minifrosker, fluer, møll osv osv...


Dag 2: 16/6
Sov som en stein i natt! Det gjorde ikke Maria... Hun har hørt lyder i hele natt.
Morgenen kom, jeg stod opp, dusjet (i dusjen som har det minste trykket i hele verden), spiste frokost og ryddet og ordnet ferdig på rommet. Så gikk vi en tur oppover i området her, og vi kom tilslutt rundt og ned til sykehuset, forbi der og til markedet. Vi traff to stk der, Douglas og Calvin, som fulgte oss og hjalp oss rundt på markedet.
Etterpå ble vi kjørt hjem, og skulle lage litt mat, men jammen var ikke strømmen gått... Vi prøvde å få fyr i grillen utenfor, men det gikk ikke så bra, så vi fikk komme inn til Victor og tvillingbroren og låne gassovnen deres, så lagde vi litt mat, potet, tomat og løk sammen med en pose toro rett i koppen. Matron Edna kom og tok oss med til sykehuset, der fikk vi omvisning. Det var mye finere enn jeg hadde forestilt meg, men det er ikke så lenge siden de pusset opp her, og etter det har det blitt mye flere og mindre rom, nå var det feks åtte senger i hvert rom på male- og femaleward. Tre rom totalt på hver ward. Vi hilste på masse mennesker, alle er veldig hyggelige, og vi prøvde å komunisere med noen pasienter, men de snakket ikke engelsk, så det var ikke så lett...

Maria har forelsket seg i Spot, hunden til Dr Ter Haar (direktøren på sykehuset). Han er veldig fin og kosete (hunden altså), og det er kjekt med kjæledyr.

Vi har forresten ikke bare en guard, nå også en gardner og en maid. Gardneren ordner opp i hagen vår, rydder og planter masse grønnsaker! Veldig kjekt! Maiden skal vaske huset vårt, rydde, lage mat og vaske og stryke klær! For en luksus!

Dag 3: 17/6
Sikkert ikke rette dagen å skrive, men jeg gjør det fordet om... Begynn med det negative og avslutt med det positive! Eller nei... begynn med noe positivt, negativt etter det og så igjen det positive! Det var sånn det var!

Første dag på jobben i dag, og det var veldig kjekt. Vi hadde rapport kl syv, noe som vi ikke skjønte så mye av, det går på engelsk, men de snakker litt utydelig og det var mye støy utenfor... forresten så møtte maria og meg opp kl seks, for vi hadde stilt klokken feil... jada...
etter rapporten gikk vi til medical ward, der vi fulgte sykepleieren og legen på visitt. Legen er britisk, og hun var veldig flink å forklare oss! Forskjellige diagnoser vi var borti: Bakteriell meningitt, Vesica-vaginal fistula (for dere som ikke vet hva det er så er det en fistel -gang- mellom urinrøret og skjeden, som er en komplikasjon etter fødsel, og som gjør at urinen renner ut i skjeden og ikke er mulig å kontrollere...), Malaria, Nefrotisk syndrom med alvorlig nyresvikt (13år gammel jente som gikk i kramper og tilslutt ble overflyttet til sykehuset i Lilongwe), Meslinger (seks kvinner som var isolert på et lite rom, to av dem lå på gulvet...),

Etter visitten var det ikke så mye å gjøre for oss. Prøvde hele tiden å si at vi var tilgjengelig hvis det var noe som trengtes, men tydeligvis var det en rolig dag...
Vi fulgte for det meste etter noen sykeleierstudenter, og det er vel litt sånn vi føler oss nå også...
vi skulle gå av vakt kl tolv siden det var første dagen, men Maria ble med i ambulansen til den alvorlig syke jenten. Jeg gikk hjem, men kom til tomt hus, og vi hadde levert fra oss nøkkelen til en som skulle komme og fikse kjøleskapet vårt, så jeg ventet... og ventet... etter halvannen time gikk jeg tilbake til sykehuset for å se om jeg fant noen som visste hvor denne personen var, men det var det ingen som gjorde... Tuslet hjemover igjen, og kl halv tre kom han, og jeg slapp inn i huset vårt. Ihjelsulten, supersliten, røykesyk og lei... Det var det negative. Ferdig med det! Så nå sitter jeg her, utenfor huset mitt, og venter på Maria.

Etter Maria kom hjem dro vi til guesthouse der de som bor der alle jobber på en eller annen måte i Nkhoma, men alle er frivillige, og syntest det var helt utrolig at vi tjente så mye (!) penger på å jobbe her!

Dag 4: 18/6
Tidlig oppe igjen, på jobb, lang rapport, skjønte litt mer i dag for det var ikke så mye støy... Medical ward female, rolig, lite å gjøre, ikke så lett å få ting å gjøre heller, ikke alle som er like inkluderende...
Det verste jeg gjorde i dag var vel å skulle legge veneflon på en 13 år gammel jente med meningitt (hun så ut som hun var 6), bommet selvfølgelig, og hun skrek og grein og trodde sikkert hun skulle dø...
Så gikk vi hjem, hvilte en time, og gikk og spiste middag på guesthouse igjen,
Nå har mannen til Nyathipa forbarmet seg over oss og tatt oss med på kontoret sitt for at vi skal få sjekke internettet! Og det er helt fantastisk!!!

I morgen åker vi til Lilongwe, shoppe litt, spise litt og ha det kjekt!

Kanskje det er sånn de fremtidige bloggenen mine skal være, hovedsaklig i stikkordsform...

Mobilnummer

Hei alle sammen! Link har fått seg Malawisk (?) mobilnummer og kan ringes og meldes på følgende lange nummer: +26 59 91 59 00 95

Linken har landet i Malawi..

Heisann alle som venter på en lyd om at linken er kommet vel frem..

Linken ringte meg i 4 tiden i dag 15, og da var hun nettopp kommet frem til bosted, 

damen var så langt hun kunne se strålende fornøyd.. 

Ok, det går vel ikke lange tiden før vi har henne igjen på denne siden...

Neste steg...

Ja.... Da er prepcourse med fredskorpset ferdig... hmmm... Snart reise... Mye prikker her... Mye tenking. Har hatt det så kjekt i Fredrikstad med alle folkene, avskjeden ble tårevåt i dag når jeg skulle gå! Gråt vel flere meter ned i gaten og når jeg snakket med direktøren for FK, som jeg aldri har snakket med før. De fleste ser jeg jo ikke igjen, og vi har hatt det så kjekt sammen alle! Nå venter Bergen, sitter på togstasjonen og skal ta nattoget hjem. Skal på kurs på HUS mandag og tirsdag, for alle helsearbeidere som skal reise med FK. Så da får jeg se endel igjen, men det er langt ifra alle!

Uken foran meg kommer vel til å gå med til å være med folk, kjøpe nødvendige ting, enda mer psykiske forberedelser. Og så er det vel snart på tide å begynne med Lariam (antimalariamedisin...)! Men tror det kommer til å gå veldig fint. Jeg har jo brukt den før, og det har gått smertefritt.

Følg med på bloggen da! For snart reiser jeg!

Love love!