Onsdag 11/8

Studentene går meg på nervene! Gud for en innstilling de har! Og gud for noen irriterende gutter! De er så innpåslitne, vil gifte seg, være kjæreste, gå på date, massere, jeg blir gal! Er streng i stemmen når jeg snakker til de også, men det hjelper tydeligvis ikke! Og selv om jeg gir uttrykk for hvor udugelige jeg syns de er, så er de like opphengt! Er glad jeg er ferdig på peads denne uken. Jeg liker jo veldig godt å jobbe der, men jeg hadde ikke orket en uke til med de! Derimot er Liz (medisinstudent fra Skotland) på peads for tiden, og det er veldig kjekt! Jeg liker veldig godt Liz og Becca, synd de bare har en uke igjen.
Da jeg kom fra lunsj fikk jeg rapport om en ny gutt som var innlagt, mulig malaria, han hadde hatt kramper og var ikke kontaktbar. Hadde startet Quinine, og da jeg så til han hadde han kramper igjen, men de gikk over før jeg fikk gitt noe mot det. Da legen kom for å tilse han hadde han begynt å få dårligere respirasjon, vi la han med oksygen, men respirasjonen bare forverret seg og vi begynte tilslutt å bag'e han men maske (puste for han). Legen tenkte at det kunne være en reaksjon på medikamentet han hadde fått tidligere mot kramper, men det var egentlig altfor lenge siden til at det skulle gi utslag nå. Gutten gjorde noen få forsøk i minuttet på å puste selv, og det var kun gisping. Pupillene var utvidet og responderte ikke på lys, men hjertet slo sterkt og raskt og oksygenmetningen var god (siden vi bag'et han). Etter ca en time med kunstig ventilering bestemte legen at vi skulle gi opp. Det gikk ikke mange minuttene før han ble konstatert død. Jeg følte meg rett og slett kald der jeg stod, ikke gren jeg, selv om jeg skulle ønske jeg gjorde det. Vi hadde jobbet nesten en time for å holde han i live og så døde han. Jeg gikk hjem fra jobb og slappet av litt, drakk et glass vin og følte at alt var bare kjipt! Tenkte at nå kommer denne smellen som alle snakker om at man får når man skal være så lenge hjemmefra, nå kommer depresjonen, lengselen, kultursjokket. Vi gikk på middag i guesthouse, Liz merket at ikke alt var som det pleide, og da hun spurte meg om det gikk bra, så holdt jeg rett og slett på å begynne å grine. Men gjorde det ikke. «Joda, jeg har det bra. Ikkje tenk på det». Ville grine når jeg kom hjem også, men gjorde det ikke. Bare røykte som en galning...