Fredag tok vi oss fri fra jobb, kanskje vi endelig kunne få orden på arbeidstillatelsen. Så vi reiste med Sam til LLW i ellevetiden, innom Partners In Hope (privatsykehus i LLW) for å levere fra oss en blodprøve som vi ikke har mulighet til å analysere i Nkhoma. Derfra bar det til minibanken (det er ikke akkurat gratis å søke om arbeidstillatelse) og så var det til Immigration. Og det gikk merkelig smertefritt denne gange. Alt var i skjønneste orden og vi fikk stemplet papirene våre før vi måtte til et annet kontor for å betale, få en kvittering og nytt stempel, for så å gå i enda en luke for å bevise at vi har betalt og få enda et stempel, og så måtte vi tilbake til Immigration for å vise fram og levere inn de x antall stemplede papirene våre. Så nå har vi kvittering på at vi har søkt om arbeidstillatelse, og det funker bra som visum det! Så da trenger jeg ikke (forhåpentligvis) å bekymre meg når jeg skal til Zambia neste uke. (Fra og med neste lørdag vil jeg sikkert ikke være tilgjengelig på mitt nr, men skal se om jeg får skaffet meg et Zambianummer (hmmm, høres suspekt ut...)
Etter Immigration dro vi med Sam til det han så fint kalte McDonalds, men egentlig heter det McDouds... Logoen var nesten den samme, men maten var langt i fra den samme. Det var veldig god mat, det var ikke det, men vi hadde faktisk sett veldig fram til McDonaldsmat! Jada, det funker på fylla, i bakfylla og sikkert også etter tre måneder i Malawi. Men det får vi aldr vite...
Vi fikk mail denne uken fra den norske ambassaden, de inviterte alle skandinavere til sosial samling på Harrys bar i LLW. Vi gledet oss masse! Så vi møtte opp etter lenge å ha leitet etter denne Harry sin bar, det var ikke bare bare, det var nemlig ganske langt utfor allfarvei. Men vi var de første som ankom (de kule kommer jo alltid først...) og kjøpte oss drinker i baren. Etter en stund kom det flere og flere folk, mest barnefamilier, både norske, svenske og danske. Det var jo hyggelig å treffe folka, men det ble endel påtvungede høflighetsfraser. Vi traff en pensjonert danske, Lars, som bodde i Malawi i mange år på åttitallet, fant seg en kone, fikk barn, tok med seg sin kone til Danmark i 22 år før de nå igjen flyttet tilbake når han var pensjonert. Han var veldig kjekk å prate med og vi ble invitert til å ta kontakt når som helst når vi var i LLW, spise lunsj hos dem og overnatte hvis vi trengte det. Etter to Mojito og en Malawian GT ville vi hjem. Justice kom og hentet oss (han er en engel), vi var trøtte og orket ikke bli med på festen vi var invitert på. Maria gikk tidlig i seng mens jeg satt oppe og drakk øl og spilte Sims. I seng i tolvtiden...
Lørdag var vi invitert i bryllup til Maxwell (sykepleier på peads) og Joyce (patient attendant på surgical). Seremonien skulle begynne kl seks i kirken, noe jeg ikke hadde tenkt å være med på, men siden vi er i Malawi og ikke Norge, så var seremonien ikke begynt da vi møtte opp kvart på åtte... Og det var virkelig noe å få med seg! Først danser brudepiker og brudegutter (type forlovere, tre av hvert kjønn) ned kirkegulvet før bruden med far kommer til sist, og brudgommen møter bruden halvveis på gulvet. Og det var veldig fint, tårene kom, og så var det en lang preken på Chichewa før alle gikk ut før brudeparet som kom til slutt. Så var det mat hos Florence, masse ris og kjøtt (kylling, geit og biff), grønne greier (en blanding av kokt kål og tomat (Maria sin favoritt!)) og selvfølgelig Sima (maisstappe). Det var masse og god mat, jeg lurte på hvem som betalte alt, fikk svar at det var brudeparet, familie og venner, spurte om ikke vi kunne bidra med noe, ble ledd av, selvfølgelig skulle vi ikke det! Men det er virkelig sånn at alle som vil kan komme og spise, alle på sykehuset var invitert og selvfølgelig alt av venner og familie ellers. Det er veldig annerledes hjemme. Og vi satt på gulvet hjemme hos Florence og spiste.
Etter lunsj var det pause et par timer, Maria og meg gikk på markedet for å kjøpe gave til brudeparet, og så var det seremoni i et lokale som var pyntet som en bløtkake. Oppe på scenen satt brudeparet og bridalparty (forlover mm), og alle sitter som på teater og ser på. Og så var det bare å finne fram lommeboken. Penger skal kastes. Først familie, så venner, kollegaer, og diverse diverse andre grunner for å rope folk opp for å gi penger. Alle som jobber på sykehuset, alle som jobber på peads, alle som jobber på surgical, alle som kjenner familien, alle som har 200MKW sedler, osv osv. Vi gikk før det hele var over, for det var uutholdelig varmt og vi var ganske lei... Jadda... Blir nok en rolig kveld tenker jeg, kjennes ut som det.
No comments:
Post a Comment